Mørkeblått for de fattigste i en av Norges rikeste kommuner

Beggar people and human povetry concept - senior person hands begging for food or help

Beggar people and human povetry concept - senior person hands begging for food or help Foto:

Av

Så la oss krysse fingrene for et flertall for oppheving av tiggeforbudet i nærmeste fremtid og at Sola kommune faktisk vil leve opp til sin egen visjon: ”Ansvar for hverandre”.

DEL

MeningerKRONIKK: I 2017 ble det fattet et vedtak som forbød tigging i Sola kommune – en av Norges rikeste kommuner. Forslaget ble lagt frem av Høyre og Frp, selv med alternative forslag fra Venstre, KrF, Sp og Ap om å bruke de allerede eksisterende virkemidlene i lovverket til å håndtere den upassende, aggressive og plagsomme tiggingen.

På kommunens egne nettsider ytrer de visjonen: «Ansvar for hverandre». Dette innebærer kommunens ansvar for innbyggerne, og innbyggernes ansvar for hverandre … utenom de fattigste? Det er noen uker siden årets kommunevalg ble avholdt. I Sola kommune er det fremdeles et blått styre og dette medfører en mulighet for at tiggeforbudet består. De borgerlige har derimot blitt svekket etter forrige kommunevalg, noe som gir et håp om endring. Til og med Høyre sitt eget moderparti støtter ikke tiggeforbudet.

16. mars i år vedtok Høyre sitt prinsipprogram, der de gikk inn for prinsippet om at alle mennesker har rett til å spørre om hjelp når de trenger det, også i form av tigging. Forbudet innført i Sola kommune strider dermed generelt imot prinsippet til Høyre som parti. Håpet er nå at politivedtektene skal revideres og at Sola dermed ikke lengre kan opprettholde forbudet som splitter kommunen i to.

Forbudet i Sola ble først og fremst innført grunnet av at noen innbyggere kom med tilbakemeldinger om at de ikke følte seg trygge i sentrum. Ordfører i Sola, Ole Ueland, mente at situasjonen hadde fått eskalere og utvikle seg i for lang tid allerede og at et tiggeforbud derfor var på sin plass. Politiet på den andre siden mente at kriminalisering av tigging er unødvendig, og at politiet har en rekke muligheter for å gripe inn overfor pågående tiggere.

Aggressiv eller plagsom tigging er begge grunnlag for at politiet kan gripe inn med avvisning, bortvisning eller fjerning, noe som også gjelder for blant annet ordensforstyrrelser, hensynsløs atferd og trusler. Å be om hjelp er en menneskerett og det må være en frihet man setter høyt, som man ikke uten videre kriminaliserer.

Når mannen eller kvinnen i gata mener at et forbud tar bukt med fattigdomsproblemet tar hen grundig feil. For mange som tigger er pengene fra nettopp tiggingen det de livnærer seg på, og på en eller annet måte er man nødt til å skaffe seg penger til mat og annet forbruk. Velger man å fjerne dette uten å komme med alternative forslag, er det stor sannsynlighet for at man prøver å få tak i penger på andre måter, som muligens kan være av den kriminelle sorten.

Det er trolig de utenlandske tiggerne som vil lide mest av tiggeforbud rundt omkring i landet. Norske statsborgere har krav på blant annet sosialstøtte og vil på denne måten bli bedre tatt vare på av den norske stat. Utenlandske tiggere har ikke krav på denne økonomiske støtten, og blir måten de livnærer seg på forbudt vil veien til kriminelle handlinger kortes ned betraktelig, noe som ikke gagner noen.

Som nevnt har tiggingen i sentrum av Sola ført til urolighet blant flere av innbyggerne i kommunen. Tiggingen kan dermed kategoriseres som en form for sosial krise, med sosiale konsekvenser. Statistikken i Sola kommune er ikke tilstrekkelig, men håndteringen, altså å forby tigging helt, er helt feil vei å gå. Skal man prøve å løse et så omfattende samfunnsproblem må man tilføre noe til situasjonen, ikke bare forby konsekvensene. Et forslag er å faktisk gi alle som trenger det muligheten til å tjene egne penger, på hederlig vis. Dette kan gjøres ved å for eksempel skape uforpliktende arbeidsplasser til menneskene det gjelder.

Gjennom eksempelvis frivillige organisasjoner som Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Røde Kors kunne man gitt tilbud om å utføre spesifikke arbeidsoppgaver for en spesifikk lønn. Tiggerne får mulighet til å tjene egne penger og det vil bli lettere å komme seg bort fra gaten. Resultatet? En vinn-vinn-situasjon.

Forbudet mot tigging er nødt til å fjernes, men da må også menneskene rundt ta sin del av ansvaret. Politiet må bidra med bistand om det blir for pågående eller aggressivt, samt jobbe med forebygging av organisert kriminalitet. Men, politiet er også avhengig av å ha tilstrekkelig med ressurser til å kunne bistå i slike situasjoner. Dette igjen avhenger av politikerne. Det blir dermed enda viktigere at både politiet, samt andre aktører som kan bidra til å løse dette problemet, blir prioritert når statsbudsjettet skal revideres.

Menneskene i samfunnet vårt skal uansett ha retten til å be om hjelp når det trengs. Så la oss krysse fingrene for et flertall for oppheving av tiggeforbudet i nærmeste fremtid og at Sola kommune faktisk vil leve opp til sin egen visjon: ”Ansvar for hverandre”.

Artikkeltags