I 2013 sa jeg takk for meg etter fire år i Forsvaret og reiste hjem til skarre-R, familie og verdens flotteste strender (synes jeg da). Ja, og for å studere journalistikk på Ullandhaug da.

Ikke lenge etter at jeg hadde innfunnet meg på skolebenken igjen var jeg innom i avisen jeg kjente best, nemlig Solabladet - lokalavisen jeg hadde vokst opp med. Jeg spurte om jeg kunne få lov til å skrive litt frilans for erfaringen sin del, og det fikk jeg.

I 2015 fikk jeg en deltidsstilling i Solabladet ved siden av studiene, og året etter ble det på heltid etter at vitnemålet ble innkassert. Siden da har jeg vært fast inventar i avisens lokaler i Soltunvegen. Syv år senere skal jeg med skrekkblandet fryd prøve meg på noe nytt.

Med hjerte for Sola

Det er selvsagt med vemod at man tar farvel med arbeidsplassen gjennom syv år. Ikke bare fordi man forlater et særdeles godt arbeidsmiljø, men også fordi man har blitt kjent med utrolig mange kjekke folk gjennom jobben.

Etter syv år sitter man igjen med et unikt nettverk av kilder, interessante mennesker man har hatt jevnlig kontakt med gjennom årenes løp.

Å få skrive om Sola i alle disse årene har vært et privilegium. Ikke bare fordi jeg har fått møte mange utrolig spennende mennesker, men også fordi jeg har fått være med å sette dagsorden i min egen hjemkommune – der jeg vokste opp.

En allsidig jobb

Det kjekkeste med å få være journalist i en lokalavis er faktisk balansegangen mellom det å være heiagjeng, det å heie på det lokale, samtidig som man oppfyller samfunnsrollen som vaktbikkje. Rett og slett å få skrive gladsakene når noe går godt, men samtidig få skrive de viktige, mer alvorstyngede sakene når ikke alt er på stell.

Ikke minst har det vært utrolig spennende å få skrive om folk. Folk med ulike meninger, folk med spesielle yrker og folk med spennende livshistorier.

Å velge bare ett høydepunkt blant alt det jeg har fått oppleve er vanskelig. Men flyentusiast som jeg er - på min hals - er det kanskje spesielt da jeg fikk være med Sola Flystasjon Flyklubb til Spitfire-dagen på Stord jeg husker aller best, ombord i en Saab Safir. På hjemturen fløy vi formasjon med T-6 Texan «Harvard», og idet vi nærmet oss Stavanger fikk vi også følge av selveste Supermarine Spitfire. Synet av Spitfire som danset rundt i skylaget bak oss gir meg frysninger den dag i dag.

Høydepunktene er mange. Opplevelsene er med meg videre. Tusen takk, Sola. For alle historiene, opplevelsene og erfaringene. Ikke minst takk til gjengen i Solas egen lokalavis, for det gode samarbeidet. Tusen takk for meg!