Gå til sidens hovedinnhold

Til minne om Torstein Oliversen

Vår kjære kollega Torstein Oliversen, døde tirsdag 7. september.

Minneord

Vår kjære kollega, Torstein Oliversen (1963-2021), døde tirsdag 7. september.

Desken i Solabladet, og jobben som produksjonssjef var hans arbeidsplass helt til det siste. Vi er mange som har hatt gleden av å jobbe med Torstein i løpet av de 27 årene han preget avisen og kollegiet. De siste dagene har det vært rørende å se hvor mange som vil dele sine gode minner om tiden på jobb her i Solabladet sammen med ham.

Torstein har vært en del av Solabladets historie siden 1994, og verken avisen eller arbeidsplassen hadde blitt det den er i dag uten ham. Mange av våre faste lesere og intervjuobjekter som har vært innom våre lokaler, vil trolig huske «han høye, mørke vennlige» som tok imot dere på desken. Torstein har vært både annonseselger, daglig leder, markedssjef og produksjonsleder. Men Torsteins bidrag til Solabladet var langt mer enn bare det stillingen hans krevde. Han var alt fra riggeansvarlig for stand på Tanangerdagene til vinlotteriansvarlig, kokk og musiker på julebord og guide på utenlandsturer. Solabladet holdt seg med eget bedriftslag i squash, som tidvis gjorde det riktig så godt i serien. Spillere kom og gikk, men Torstein var alltid en del av det laget. Torstein var den som hadde roen og visste hvordan ting skulle være, og var tålmodigheten selv med nye medarbeidere, enten de var studenter, ferske journalister eller ambisiøse, nye redaktører.

På fritiden var Torstein familiemann, rockestjerne, idrettsmann og mye mer. På jobb var han en bauta og «hel ved».

Her i Solabladet fant også Torstein sin store kjærlighet Monica Myrland - med tiden Oliversen. Sammen bidro de sterkt til å bygge opp den kulturen som råder i Solabladet: mangfold, humor og stor takhøyde. Folk har følt seg gode nok akkurat slik de er, og denne følelsen har Torstein bidratt sterkt til at har satt seg i veggene.

Torstein var rausheten sjøl og godtok det meste. Det var egentlig kun én ting han var rigid på, og det var plassen rundt lunsjbordet. Nykommere som trakk frem feil stol kunne risikere et strengt blikk, selv om det fort ble til et smil, så sant de hadde vett til å flytte seg. Med Torstein på jobb var det gode historier og samtaler rundt bordet, og som oftest knekkebrød med makrell eller sild på menyen. Apropos knekkebrød, så kunne vitsene hans være litt tørre, så han hadde sikkert likt denne.

I perioder som eneste hane i flokken – og med «kånå» som ei av de – skal det ikke mye fantasi til for å forestille seg at det må ha kokt godt i topplokket hans når både kakkelet og stressnivået eskalerte frem mot deadline for papiravisen hver onsdag. For å bruke en metafor var det vel litt sånn at Monica var gassen og Torstein bremsen. En god kombinasjon, som både arbeidsmiljøet og avisen fikk nyte godt av. Men Torstein holdt seg forbausende rolig. Irriterende rolig, vil kanskje enkelte si.

(Hvilke gloser som falt i bilen etter endt arbeidsdag vites ikke. Det var kanskje en grunn til at de ofte kjørte hver sin bil ...).

Vi er flere som vil huske Torstein for egenskapen til å se andre. Han viste omsorg på den måten som omsorg helst skal gis, i det stille og uten fokus på seg selv.

Torstein minner oss om uttrykket «folk husker deg ikke for hva du sa, men for hvordan du fikk dem til å føle seg».

Du fikk oss til å føle oss bra, Torstein.

Hvil i fred.

Kommentarer til denne saken