LESERBREV: I Sola kommunes kommunedelplanen for kulturminner for 2017–2027 kan man lese: «Stegvis fjerning av autentiske materialer vil over tid kunne medføre at områdets autentiske preg forsvinner.» I Tananger er tydeligvis ikke dette så viktig, for der forsvinner verneverdige bygg jevnlig og unikt bygningsmiljø ødelegges når moderne bygg tillates bygget midt i disse sårbare områdene.

Det kommer mange fine ord i slike planer og reguleringer, men de betyr ikke så mye når utbyggere med gode advokater og rikelig med penger presser på. De får det ofte som de vil, der en ryggløs administrasjon stadig bøyer unna. Har du økonomi til det, så får du som regel gjøre nesten hva du vil. Å gi byggetillatelse til en som bryter med etablerte og vedtatte retningslinjer gjør det straks mye vanskeligere å si nei til nestemann, selv om han også ønsker å strekke strikken.

Olsahuset

Denne gangen gjelder det den massive og raserende utbyggingen på D. Danielsens sjøtomt. Der planlegger man å rive det såkalte Olsahuset, det kombinerte butikk, bolig og sjøhus, som man har latt stå til forfall. Dette SEFRAK-registrerte bygget blir definert som et bygg av meget høy verneverdi. Olsahuset er boligen som tidligere hadde landhandel i første etasje og bolig i andre. Tilbygget var et rent sjøhus. Dette i seg selv gjør det til et unikt bygg, med butikk, bakeri, bolig og et stort sjøhus i samme bygg.

La oss ta dette fra starten av.

I 1751 flyttet Asbjørn Einarson fra Risa ned til Habn i Tananger, hvor han hadde fått bygselbrev på en rimelig stor eiendom. Året etter giftet han seg med datteren på nabobruket Habnaplassen, Malena Sjursdatter. De var dermed de første som bosatte seg på det som siden ble bruk 19 og 23 i Tananger. Denne husmannsplassen lå på de to Myklebustgårdene bruk 20 og 22, men fra 1751 frem til 1853 fungerte det altså som én eiendom. Malena og Asbjørn fikk datteren Gunhild, som i 1789 giftet seg med Gudmund Osmundsen. I 1793 overtok han plassen etter svigerforeldrene. I 1831 overtok Asbjørn, sønn av Gudmund og Gunhild eiendommen. 20 år senere, i 1850, kjøpte Asbjørns sønn Ole ut halve eiendommen fra eierne på Myklebust, og han ble dermed den første selveier på den eiendommen vi i dag kjenner som bruk 19. Ole var en meget foretaksom mann, både som los, handelsmann, fiskeoppkjøper, skipsfører og bonde. Det var han som bygget den første delen av sjøhuset som står i dag.

Sjøhuset har hatt flere forskjellige tilbygg på sørsiden. Man vet ikke helt sikkert når boligdelen ble bygget. Fra fotografier kan vi i hvert fall se den ferdig bygget i 1890. Ole drev med kjøp og salg av fisk og hummer, kystfart med seilskipet Mathilde, losing og drift av gården. På sine eldre dager var Ole mye syk og måtte derfor forpakte eiendommen til Daniel Danielsen, som hadde kommet hit fra Sauda i 1872. Under denne forpaktningstiden, i 1885, fikk Daniel sette opp et eget sjøhus på Oles eiendom. Alle sønnene til Ole hadde utvandret til USA og han hadde i utgangspunktet ingen til å overta bruket. Daniel forelsket seg i Oles datter Gurina. Han skilte seg derfor fra sin første kone og giftet seg med Gurina i 1888. I 1891 fikk Daniel bygge en stor bolig, også den på på svigerfars eiendom, det som siden har vært Danielsens flaggskip i Habn. Han fikk til og med tilbud om å kjøpe svigerfarens eiendom, for 3 000 kroner, men mente han burde få den vederlagsfritt, noe Ole ikke godtok. Daniels levesett falt heller ikke helt i Oles smak, så han sendte bud på odelsgutten Ole Andreas og ba ham returnere til Tananger for å overta familiegården. Ole Andreas var da godt etablert som skipseier og skipper i California, gift med en jente fra Tjora. Da han fikk brevet fra faren valgte han likevel å returnere til Tananger. Sommeren 1897 ankom han Tananger med kone og to barn og overtok familiegården. Han fortsatte driften av bruket og utvidet etter hvert med en egen landhandel, etter å ha bygget om boligdelen i enden av sjøhuset. Ved århundreskiftet hadde derfor det lille men progressive tettstedet Tananger to landhandler.

Begge svogerne drev også med oppkjøp og videresalg av fisk og hummer. I 1908 avholdt man i Tananger det som trolig er landets første hummerauksjon, der Ole Andreas var den heldige vinner og fikk tilslaget. Da Ole Andreas døde i 1931 overtok sønnene Olaf Andreas og Henry bruket. I 1933 delte de herligheten i to, der Olaf drev landhandelen og sjøhusdriften videre, mens Henry overtok gårdsbruket. Etter noen år overtok Henry begge delene og fortsatte med butikk, bakeri, fiskeoppkjøp og gårdsdrift. I 1953 ble butikken, bakeriet og sjøhuset solgt til Ommund Pallesen, mens Henry nå fokuserte på gårdsdriften, og bygget seg et gartneri. Pallesen solgte straks eiendommen videre til D. Danielsen, og den har siden vært i familiens eie. Det er denne delen man nå ønsker å rive.

– Unikt

Sjøhuset og boligdelen har gjennom drøyt 150 år gått gjennom forskjellige faser, men hele tiden vært en viktig og sentral del av Tanangers maritime historie. Et slikt gammelt bygg trenge stell og vedlikehold for å holde seg. Melingsjøhuset er omtrent like gammelt og må kunne sies å være i ypperlig stand. Olsabygget derimot har de siste 40 årene ikke fått noe skikkelig stell og har derfor forfalt betraktelig. Det er jo slik i Sola at om man har et verneverdig bygg man ønsker å rive, så er det bare å la det forfalle, så kommer snart tillatelsen. Utbygger bruker også dette som er viktig argument for rivning. «Dagens bebyggelse skjemmer området, det samme gjelder uteområdene rundt.» Ikke rart det, når man ikke har gjort noe som kunne forskjønne det.

Det skal sies at dette bygget står meg personlig veldig nært, siden det er mine forfedre som har bygget og driftet virksomheten her. MEN, ikke minst som lokalhistoriker vet jeg hvor viktig både bygget og den omfattende aktiviteten som har skjedd her har vært for Tanangers unike historie. Dette er kystkultur på høyeste plan. Et slikt bygg med kombinert bolig, forretning, bakeri og sjøhus, med all aktiviteten det innebære, er veldig uvanlig. Det er sammen med Melingsjøhuset det eneste store sjøhus igjen Tananger, der det tidligere sto ti. Dessverre må slike kulturhistoriske perler stadig vekk vike plass for et evig jag etter større gevinst.

– Tenk på beboerne

Heldigvis ser man et voksende engasjement for å bevare denne type viktige bygg. De fleste skjønner at bygninger som dette er ekstremt viktige for hjemstedet vårt sin identitet. Se bare til Kvitsøy, Gamle Stavanger, Skudenes, Egersund og Sogndalstrand. Der står tilsvarende bygninger som fremdeles brukes, som lokalbefolkningen, ja hele regionen, er fryktelig stolt av.

I de fleste planene som utbyggere har presentert i Tananger den siste tiden, ønsker man å strekke strikken, langt ut over det som er planlagt og godkjent av kommunen, i lokale reguleringsplaner. Så også her. Hvorfor gjør de det? Er det fordi de regner det som sannsynlig at kommunen godkjenner dispensasjonene?

Nå håper jeg og mange med meg i Tananger at politikerne er våkne og tenker på beboerne og ikke utelukkende legger alt til rette for utbyggere, uten et snev av forståelse for oss som bor her. Det skinner tydelig gjennom i både konsekvensanalyse og andre deler av planene at man toner ned de negative virkningene til nesten det usømmelige og drar i stedet frem det meste som positivt. Vi har allerede en reguleringsplan og en kulturminneplan som setter fornuftige begrensninger på hva man kan gjøre i Tananger.

Trafikk

Det har og vært meget gode innlegg i Solabladet, fra engasjerte beboere, så jeg skal ikke ramse opp alle de ypperlige argumentene som allerede er presentert. Men to momenter ønsker jeg å dra frem.

En meget smal vei leder inn fra Tananger Ring til dette området med etterhvert ganske mange boliger. Godt over 100 boenheter bruker denne veien, med i hvert fall én bil pr. enhet. Nå ønsker man å tilføre rundt 40–50 nye biler!

Trafikk kommer til å bli et problem, et stort problem. Det er allerede mye trafikk på denne veien, langt mer enn det utbygger har lagt til grunn. De har tall fra én enkel undersøkelse gjort på én dag i 2018, i løpet av en time på formiddagen og en time på tidlig ettermiddag. I tillegg har ikke utbygger skjønt egen undersøkelse. De roter med både tidspunktene og tallene. Det hevdes at kun 37 kjøretøyer brukte veien om morgenen, mens tallet på inn- og utkjørsler er 49. I tillegg skriver de at tallet er 12 for ettermiddagen, mens i undersøkelsen står det klart at 26 biler kjørte inn og 54 kjørte ut på ettermiddagen i løpet av bare denne ene timen. Dette er mellom klokken 15:30 og 16:30, mens mange enda er på jobb, står i kø eller er i butikken på vei hjem. Altså bevisst strategisk valgte tidspunkt og meget selektiv bruk av tallene, målt på et sted som ikke engang dekker alle som bruker veien. Blokkene skal utrolig nok KUN ha 26 parkeringsplasser! Vi vet at de aller fleste familier har minst en bil, som regel to eller flere biler. Hvor skal disse ekstra bilene parkeres? I veikanten slik man ser ute på Tangen, som igjen gjør det umulig for brannvesen, ambulanse og andre nødvendige større biler å passere?

For fellesskapet

Et annet moment er vår felles bruksareal i havnebassenget. Tidligere eide man så langt en hest kunne vasse ut i sjøen, og dette har man allerede strukket flere ganger her, hele tiden på bekostning av det jeg vil definere som fellesareal. Hvorfor skal man nå få lov til å stjele enda mer plass i bassenget? Utbygger skal i tillegg få lov til å bygge en egen privat småbåthavn, som også stjeler av vårt felles areal. Skal enhver grunneier med strandlinje bygge en eller flere store flytebrygger, som her og på Tangen? Da blir det fort lite igjen av havnebassenget til fellesskapet.

Mitt dypeste ønske er at D. Danielsen etterlater seg en arv til offentligheten, til Tananger hvor de har vokst til storhet. Det er ikke uvanlig at slike firmaer finansiere og donere kunstatelierer, museer eller kulturbygg til fellesskapet. Se bare TS museet på Tjelta. Hva med å heller etterlate dette bygget i en oppusset form som en gave til Tanangers mange frivillige organisasjoner. Et mer egnet bygg til kunstatelier, galleri, lokale for frivillige organisasjoner, motorklubb, speider med mer skal man lete lenge etter. Et eget museum som presenterte D. Danielsens lange og spennende historie er selvskrevet.

Politikere! Tenk på Tananger.