En avdeling for lindring og hvile

Av

For mange er Lindrende enhet et siste stoppested. De som jobber her er opptatt av å lage et godt liv de siste dagene.

DEL

LINDRENDE ENHET: Klokka er akkurat passert halv ni om morgenen. De ansatte er ferdige med sitt morgenmøte, også kalt rapport, hvor nattevakten overleverer pasientene til de som går dagvakt. Det er seks pasienter på avdelingen 2F denne dagen og tre sykepleiere på jobb.

Opp trappen i 2. etasje på Sola sjukeheim ligger Lindrende enhet. En avdeling for palliativ behandling. Det betyr at det her gis behandling, pleie og omsorg til pasienter med uhelbredelig sykdom eller kort forventet levetid.

Mange svever mellom døden og livet mens de er her. Og for mange er dette et siste stoppested.

Flere er imidlertid også innom for behandling og reiser hjem igjen.

ANSATTE: På veggen henger bilder av nesten alle de ansatte på Lindrende enhet. Noen av nyeste mangler.

ANSATTE: På veggen henger bilder av nesten alle de ansatte på Lindrende enhet. Noen av nyeste mangler. Foto:

En lang korridor med fargersterke malerier leder inn til et kjøkken og en dagligstue som er hjemmekoselig innredet. Gardiner, blomster, duk og pynteputer. Ute i gangen står navnet på seks pasienter utenfor hver sin dør. På veggen henger bilder av elleve damer - de ansatte på Lindrende enhet.

På motsatt side står et lite bord med en kaffekanne, et par kopper og et fat med kake. «Til pårørende» står det på et skilt over. På denne avdelingen er kafeen alltid klar. Og den betyr uendelig mye.

– Det ligger mye omsorg i en kopp kaffe, sier de ansatte.

For de som jobber på Lindrende enhet skal ikke bare stelle pasientene. De skal også være en samtalepartner. Både for pasienten og for de pårørende. Og da kan en kopp kaffe både bryte isen og gi varmende omsorg.

Så godt som mulig

Avdelingen åpnet i 2008. Målet er å sørge for at pasientene har det så godt som de kan ha det og gi liv til de siste dagene. Mange har smerter på grunn av alvorlig sykdom og det viktigste blir å lindre disse. Det er ingen aldersgrense her, men barn blir ikke innlagt. Pasienten kan ha alt fra kols eller hjertesykdom til ulike typer kreft. Av og til er det også rehabiliteringspasienter innom dem.

– Pasientene kan være her alt fra 20 minutter til flere måneder. Det varierer veldig, sier avdelingsleder Rita Florvaag.

Avdelingen har godt samarbeid med andre fagmiljøer i kommunen som fysioterapeut. De har også tett kontakt med diakon og prest for samtaler.

Uventet vending

Inne på kjøkkenet sitter tre pasienter. På bordet står en skikkelig søndagsfrokost. Pålegg dandert på et fat, kokt egg, sild, grønnsaker, ferskt brød, tente lys og blomster. Pasientene skal få det de ønsker til frokost. Når de først har matlyst må de få spise det de liker.

Pasienten Helge Johansen har ikke smakt mat på mange dager. Men kvelden før kom endelig matlysten tilbake. Da var det bare å benytte anledningen. I dag nyter han en skive med sild og kokt egg.

– De lager så mye god mat her at det er synd når du ikke har matlyst, sier han.

Helge har lungekreft med spredning og fremtidsutsiktene ser ikke så gode ut. Han hadde kjent at noe var galt en stund, men legen trodde det var bronkitt. Han ble bare verre og verre og en dag ble han innlagt på sykehuset. Lungekreft sa de. Det var et slag i trynet.

Nå har han vært syk i halvannet år og har tilbrakt mye tid på sykehuset. Han bor i noen av blokkene i sentrum, men synes det er greit å bli værende på Lindrende enhet og gi samboeren litt avlastning. Han har jo tross alt kort vei hjem herfra.

– De er fantastiske de som jobber her, jeg har det veldig fint. Det er nesten som å bo på et døgnåpent hotell, sier Helge.

– Hva har du lyst å gjøre nå den siste tiden?

– Jeg vil bare være med familien, gå turer, ta en kopp kaffe på kafé og nyte det, sier han.

KAFFEKOS: Praten er viktig, og de ansatte setter seg ofte ned med en kopp kaffe og drøser med pasientene.

KAFFEKOS: Praten er viktig, og de ansatte setter seg ofte ned med en kopp kaffe og drøser med pasientene. Foto:

På andre siden av bordet sitter pasienten Kari Røyneberg. Hun bor én uke på Lindrende enhet og så tre uker hjemme. I dag skal hun hjem igjen, og det gleder hun seg til.

– Jeg er her for å komme meg litt ut. Det er jo greit å være litt sosial. Men det blir godt å komme hjem også, sier 93-åringen.

Hun er egentlig ikke helt i målgruppen til avdelingen, men ved ledig kapasitet tar avdelingen inn andre pasienter med ulike diagnoser.

FORNØYD: Kari Røyneberg er en uke på Lindrende enhet og tre uker hjemme. Det trives hun godt med.

FORNØYD: Kari Røyneberg er en uke på Lindrende enhet og tre uker hjemme. Det trives hun godt med. Foto:

Et siste ønske

– Hvordan er det å jobbe her?

– Det er givende. Du blir ydmyk på livet. Og ydmyk i møte med pasient og pårørende. Det å se at hjelpen du gir nytter, er givende, sier Rita.

– Du møter folk i den tiden de er mest sårbare. Det handler om å lage et godt liv de siste dagene, sier kreftsykepleier Marianne Person.

– Vi kan være med å gjøre en forskjell den siste tiden. Sette ord på ting som er vanskelig. Det er ikke bare å tenke sykdom og lindring, men også å få frem historien til pasienten og hva de ønsker. Vi planlegger jo resten av deres liv. Mange har behov for å forsone seg med ting som ligger langt bak. Vi kan hjelpe dem med det, sier hjelpepleier Marit Skogseth.

De ansatte har mange eksempler på hvordan de har oppfylt siste ønsker. Blant annet har de hjulpet familiemedlemmer å møte hverandre for å få snakke ut.

– Ofte kan vi se at slike møter reduserer behovet for smertestillende. Det er akkurat som om du får løst en knute. Og så kan pasienten dø med fred, sier Marit.

– Vi prøver å få oppfylt siste ønsker og strekker oss gjerne langt. Det handler om å gi liv til de siste dagene. Det kan være alt fra å invitere venninnene til forening, ta seg en røyk, kjøre til stranden å se på bølgene eller å få klappet en hund. Den siste tiden betyr mye, legger hun til.

FRISKT: Sykepleier Barbro Narvesen jobbet tidligere som blomsterdekoratør og prøver å lage en ny bukett av de friskeste blomstene fra en større oppsats.

FRISKT: Sykepleier Barbro Narvesen jobbet tidligere som blomsterdekoratør og prøver å lage en ny bukett av de friskeste blomstene fra en større oppsats. Foto:

Opptatt av de pårørende

Selv om pasienten er viktigst, er de ansatte også opptatt av å se de pårørende og ta vare på dem.

– Vi kommer gjerne bort med en liten matbit eller en kopp kaffe til de pårørende om vi ser at det er behov for det. Det betyr mye for pasientene at vi ser de pårørende, sier Marit.

Andre ganger må de veilede litt om hvordan man kan snakke sammen den siste tiden.

– Av og til er det så tung og trykket stemning på et rom. De sitter bare der og ser på hverandre og vet ikke hva de skal si. Da kan vi veilede. Jeg spurte en gang om de likte musikk, og det endte med at familien spilte musikk og koste seg på rommet. Det var en fin avslutning, sier Marit.

De ansatte rigger gjerne opp senger og legger til rette for at de pårørende kan overnatte og bli så lenge de ønsker. Det er ingen besøkstid på denne avdelingen.

– Hvis de ønsker å være her til det siste, får de lov til det, sier Marit.

Det er imidlertid ikke alle pasienter som har pårørende og det aller viktigste er at de ikke skal dø alene.

– Ingen dør alene og vi ser de setter pris på en hånd å holde i, sier hun.

SJEKKER: Marianne legger opp medisinene til en pasient og dobbeltsjekker at det er riktig dose.

SJEKKER: Marianne legger opp medisinene til en pasient og dobbeltsjekker at det er riktig dose. Foto:

Ut av rommet

Når frokosten er ryddet bort kommer dagens aviser på bordet. I tillegg til kaffe og sjokolade. Pasientene blar gjennom avisene og småsnakker litt. Etter hvert kommer en ny pasient ut fra rommet sitt. Hun har ikke orket å være ute på en stund.

– Se hvem jeg har lokket ut, sier sykepleier Barbro Narvesen stolt og leier damen til bordet.

– Det er en terskel å komme over, men det er greit å komme seg litt ut og være sosial, sier hun, som ikke ønsker navnet i avisen.

Pasienten setter seg ned og tar en kopp kaffe med de andre.

– Etter omstendighetene har jeg det veldig godt her. Men målet er jo å komme meg hjem til leiligheten min, sier hun.

Et par dager senere får hun vite at hun snart skal få reise hjem. Formen hennes har bedret seg betraktelig etter oppholdet på enheten.

– Det blir godt å gå blant egne ting. Jeg vil ikke være i en kommode på et eldrehjem og bli arkivert, sier hun.

SJEKK: Kreftsykepleier Marianne Person sjekker at en av pasientene på Lindrende enhet har det bra og om den trenger noe.

SJEKK: Kreftsykepleier Marianne Person sjekker at en av pasientene på Lindrende enhet har det bra og om den trenger noe. Foto:

Et liv etter døden

Pasientene kan ta permisjon når de ønsker og er i form til det. Noen synes det er godt å komme hjem i egen stue når de orker. Mange ønsker også å være hjemme den aller siste tiden.

Når livet nærmer seg slutten er de ansatte opptatt av at pasienten skal få bruke tid med de nærmeste.

– Det er viktig å ha den siste tiden sammen, sier Marit.

– Det finnes jo et liv etter døden for de pårørende. Det er viktig med gode avskjeder, da har de pårørende det bedre etterpå, sier lege Eva Söderholm.

Hun tror det har stor verdi for både pasientene og de pårørende å få en god prosess på avslutningen. Avdelingen følger også opp de pårørende i ettertid og ringer dem seks uker etter dødsfallet for å høre hvordan det går. Den første julen etter begravelsen sender de også et julekort til de pårørende for å vise at de tenker på dem.

– Vi blir ydmyke og rørt av oppmerksomheten vi også får i etterkant av et dødsfall. Det er godt å få tilbakemelding på at de har satt pris på at vi var der da deres kjære avsluttet livet her. Vi får mange gode klemmer her på avdelingen, sier Marit.

LEGEVISITT: Lege Eva Söderholm mener det er viktig å få en god avslutning for både pasienter og pårørende.

LEGEVISITT: Lege Eva Söderholm mener det er viktig å få en god avslutning for både pasienter og pårørende. Foto:

MIDDAGSSERVERING: Hjelpepleier Marit Skogseth serverer Ole dagens middag. Laks med poteter og erterstuing. Middagen serveres alltid klokken 13.00 på Lindrende enhet på Sola sjukeheim, men ønsker pasientene å spise senere, får de det.

MIDDAGSSERVERING: Hjelpepleier Marit Skogseth serverer Ole dagens middag. Laks med poteter og erterstuing. Middagen serveres alltid klokken 13.00 på Lindrende enhet på Sola sjukeheim, men ønsker pasientene å spise senere, får de det. Foto:

Legevisitt

Klokken nærmer seg elleve og det er snart klart for legevisitten. Lege Eva Söderholm og kreftsykepleier Marianne Person går gjennom tilstanden til de seks pasientene og ser på hvem som trenger å endre behandlingen og medisineringen. Legen kommer innom tre ganger i uken, men er tilgjengelig på telefon når som helst. Legebesøket generer alltid litt etterarbeid og Marianne setter i gang med å endre medisinplanen til pasientene.

På kjøleskapsdøren henger ukens middagsmeny. Sykehjemmet får servert maten i poser og varmer den opp på avdelingen. Hjelpepleier Marit legger poser med poteter, laks, ertestuing og saus inn i et varmeskap. Klokken ett skal middagen være klar. Hun finner frem hvite tallerkener med blå rosemaling og dekker på til fem. Bestikk, servietter og glass.

– Blir det mange til middag i dag?

– Det vet vi ikke, men vi er alltid optimistiske, sier hun.

Noen dager kan det være fullt rundt bordet. Andre dager er det ingen. De fleste dager er det imidlertid halvfullt. Marit legger fisken og grønnsakene på hver sine fat og heller sausen i et sausenebb. Det skal se innbydende ut når maten serveres. Litt etter litt fylles det opp rundt bordet. Fire pasienter kommer til middag.

– Det var helt herlig, sier den ene pasienten.

– Det er alltid god mat her og det er viktig, sier en annen.

Tid til samtale

– På denne avdelingen har i bedre tid til å sette oss ned med pasientene, sier sykepleier Barbro.

De skal ha tid til å snakke og er bemannet med tre på dagen, to på kvelden og en på natten. Marit peker på at mange pasienter også blir bedre, hvis de får snakket om det som plager dem.

– Det kan hjelpe og få ut det som er vondt i hjertet. Noen er redde for å dø og mange er redde for om de får store smerter før de dør. Vi kan forklare hva som skjer og så har vi veldig mye å gå på når det gjelder smerter. Ingen skal ha det vondt, sier Marit.

Selv om de ansatte ser mye død, så blir det aldri en vane.

– Du blir jo berørt, men vi må være profesjonelle og legge fra oss jobben her, sier de.

Marit er også opptatt av å stelle den døde fint og mener det siste inntrykket man får av sin kjære sitter igjen.

– Det skal være ordentlig, men også mest mulig naturlig. Døden er ikke skummel, den er en naturlig del av livet, sier hun.

– Uvurderlig

Inne på et rom midtveis i gangen sitter Ole og ser på vintersport. Ole har svulst i hjernen og bor på Lindrende enhet for rehabilitering og for å avlaste familien. Han har vært syk i mange år og bor nå tre uker hjemme og en uke på sykehjemmet.

– Dette er en trygg og god avdeling, og det gir meg trygghet å ha han boende her. Her kan han trykke på en knapp om det er noe og få hjelp døgnet rundt, sier kona som ikke ønsker navnet i avisen.

For Ole er det også litt mer sosialt å være på Lindrende enhet enn hjemme alene når kona er på jobb og barna på skolen. Han blir glad når han kommer hit.

– Dette er godt for oss begge. Dette tilbudet er helt uvurderlig, og jeg måtte nok vært uføretrygdet om det ikke hadde fantes, sier kona.

Ole har ødelagt talesenteret på grunn av sykdommen og får ikke alltid frem det han mener, men han er en optimist. På spørsmål om han synes situasjonen sin er vanskelig, svarer han nei. Han er positiv og løsningsorientert.

VINTERSPORT: Ole trives med å se vintersport på TV på rommet sitt.

VINTERSPORT: Ole trives med å se vintersport på TV på rommet sitt. Foto:

RØYKEPAUSE: Ole slapper av med en røyk på terrassen. Det er kun pasientene på denne avdelingen som får røyke her ute.

RØYKEPAUSE: Ole slapper av med en røyk på terrassen. Det er kun pasientene på denne avdelingen som får røyke her ute. Foto:

Alarmen går

Klokken er seks om kvelden. Nå skal de ansatte ha en spisepause, men den blir ofte kort. Ringer noen på dem, må de springe. Hjelpepleier Marianne Schawland og kreftsykepleier Marianne Person har akkurat satt seg ned på vaktrommet da alarmen går. Kreftsykepleieren løper fra havregrøten og inn på rommet til pasienten. Etter kort tid kommer hun inn igjen.

– Jeg trenger deg også nå, sier hun og begge løper inn på medisinrommet.

En av pasientene trenger morfin på grunn av sterke smerter. De må alltid være to ansatte som doserer morfinen. Inne på medisinrommet må de begge dobbeltsjekke at dosen er riktig, før de låser seg ut igjen og går inn til pasienten.

Hver mandag står to av de ansatte inne på medisinrommet og doserer medisinene som pasientene trenger ut uken. De ligger i pillebokser inne på kjøkkenet - innelåst i en skuff. Fire ganger til dagen får pasientene medisiner. Klokken ni, ett, fem og ni. Det kan være alt fra én til 15 tabletter.

– Vi er to som kontrollerer dosene på medisinrommet og en tredje som kontrollerer før vi gir det til pasientene, sier kreftsykepleier Marianne.

MEDISINER: De må alltid være to når de skal dosere morfin inne på medisinrommet.

MEDISINER: De må alltid være to når de skal dosere morfin inne på medisinrommet. Foto:

Spatime i stua

På kjøkkenet triller hjelpepleier Marianne ut en vogn med velværeprodukter.

– Har du lyst å få neglene stelt, spør hun en pasient.

Pasienten lyser opp svært takknemlig. I dagligstuen får pasienten vasket hendene, klippet neglene og lakkert dem blanke.

– Dette hadde jeg aldri trudd jeg skulle oppleve, sier hun.

Marianne smører hendene hennes med en mykgjørende krem og masserer dem lett. I velværevogna ligger det alt fra fargesterke neglelakker og neglefiler til krølltang og ingredienser til fotbad. Hjelpepleieren liker å gjøre stas på pasientene så lenge hun har tid.

Nå nærmer klokken seg syv. Det er snart tid for kveldsmat og Marianne må komme seg på kjøkkenet.

– I dag skal jeg lage karbonadesmørbrød, sier hun.

Hun trives på kjøkkenet og lager gjerne noe ekstra til pasientene, slik at maten skal være mer innbydende.

– Ernæring er min lidenskap. Jeg er opptatt av at de skal spise med øynene. Det hjelper ofte på matlysten om vi pynter og legger maten fint opp, sier hjelpepleieren.

Hun danderer et fint brett med smørbrød med karbonade og laks, men kun halvparten av pasientene hadde matlyst til å spise maten hennes i dag. Hun gjorde i hvert fall et forsøk. En ville heller ha sild, en annen foretrakk bare syltetøy. Tre av dem spiste smørbrød.

PLEIE: Hjelpepleier Marianne liker å gjøre stas på pasientene. Her får en manikyr.

PLEIE: Hjelpepleier Marianne liker å gjøre stas på pasientene. Her får en manikyr. Foto:

MAT: Hjelpepleier Marianne Schawland liker seg på kjøkkenet og gjør seg gjerne ekstra flid med matlagingen.

MAT: Hjelpepleier Marianne Schawland liker seg på kjøkkenet og gjør seg gjerne ekstra flid med matlagingen. Foto:

Siste stell

Nå nærmer det seg leggetid og det er ofte denne tiden det er travlest for de ansatte. Mange av pasientene har noen siste ønsker utpå kvelden. Kreftsykepleier Marianne lager et ostesmørbrød til en av pasientene, mens hjelpepleier Marianne finner noen knaskerøtter til en annen. En av pasientene vil legge seg og begge de ansatte forsvinner inn på rommet hennes for å hjelpe henne med kveldsstellet.

– Den siste timen (mellom ni og ti) er ofte den travleste på kveldsvakten, sier hjelpepleieren.

Begge liker muligheten å kunne jobbe både kveld og dag, selv om de foretrekker dagvakten fordi det skjer mer da.

– Men på kvelden har du mer tid til samtalene med pasientene, sier kreftsykepleieren.

Hjelpepleier Marianne benytter en ledig stund til å rydde etter kveldsmaten.

– Det blir mye rydding og vasking på denne avdelingen, så jeg blir sur hvis jeg kommer hjem og mannen ikke har ryddet ut av oppvaskmaskinen. Men han kjenner meg såpass, sier hun med et smil.

Helge Johansen døde få dager etter intervjuet. Artikkelen er trykket i samråd med de etterlatte.

OPP OG NED: Kreftsykepleier Marianne Person har mange turer opp og ned gangene i løpet av en dag.

OPP OG NED: Kreftsykepleier Marianne Person har mange turer opp og ned gangene i løpet av en dag. Foto:

ROOMSERVICE: Kreftsykepleier Marianne Person går inn med mat på rommet til en av pasientene. Hun er for syk til å komme til bordet denne dagen.

ROOMSERVICE: Kreftsykepleier Marianne Person går inn med mat på rommet til en av pasientene. Hun er for syk til å komme til bordet denne dagen. Foto:

KVELDSKOS: Av og til disker de ansatte opp med noe ekstra til kveldsmat. Denne kvelden var det smørbrød med karbonade og laks.

KVELDSKOS: Av og til disker de ansatte opp med noe ekstra til kveldsmat. Denne kvelden var det smørbrød med karbonade og laks. Foto:

Artikkeltags