Gå til sidens hovedinnhold

Spor etter mennesker i skjærgården utfor Sola

I sju deler vil en av artiklene fra årboken til Sola historielag presenteres. Kildene til artikkelen kommer i siste del.

Siden tidenes morgen har solabuen skuet vestover, ut over havet. Han har kjent godt til rikdommene og mulighetene som befant seg der ute, både over og under havets overflaten. Han har og visst hvor risikabelt det var å utfordre havet, uansett hvilke fartøy han hadde tilgjengelig, være seg kano, robåt, seilbåt eller motorbåt. Ingen klarer å stå mot havets krefter når de er på sitt verste.

Menneskene lærte seg derfor havet å kjenne, de visste hvilke krefter som skjulte seg og hvor raskt forholdene kunne endre seg. De lærte seg hvor fisken sto, hvor silden kom for å gyte, hvor hummeren gjemte seg og hvor vrakgods, drivved og rekster samlet seg. Men, det har kostet. En mengde Solabuer har mistet livet på sjøen opp gjennom århundrene etter å ha feilvurdert havets krefter. Likevel dro de ut, de fleste for å utføre sine yrker som sjømenn, fiskere eller loser. På nesten hver eneste øy og holme i skjærgården utfor Sola finner vi derfor spor etter menneskelig aktivitet.

Jeg vil i den følgende artikkelen ta for meg de aller fleste øyene og holmene i skjærgården utfor Sola. Jeg begynner i Tananger, går sørover langs kysten før vi drar vestover, nordover og til slutt østover. Øyene i Hafrsfjord blir ikke dekket i denne artikkelen. Det vi skal se etter er spor etter mennesker eller menneskelig aktivitet opp gjennom århundrene. Hvorfor var solabuen her ute og hva gjorde han?

En holme er en fjellgrunn omgitt av vann på alle kanter. Vanligvis er holmen mindre enn en øy, men større enn et skjær. Holmer finnes både langs kysten, i åpent hav og i innsjøer og innlandsvann. Holmer er gjerne uten særlig dyrkbar jord og uten beboelseshus. Mange holmer brukes til beite eller i forbindelse med fiske. Enkelte holmer har derfor en enkel brygge og et skur eller naust tilpasset den aktuelle bruken. Av alle landene i Europa er Norge og Hellas de med flest øyer. Ved sist telling i 2011 hadde Norge 239 057 øyer og 81 192 skjær.

Kartverket definerer en holme som har et areal på over ti kvadratmeter som en øy. Land som bare så vidt stikker over havoverflaten kalles et skjær, mens et litt større skjær kalles en holme. Likevel har ikke de som bodde langs kysten vår kjent til denne definisjonen da de har navngitt, skjær, holmer og øyene. Flatholmen og Melingsholmen er begge øyer, mens både Sandøy og Hengsøy er holmer.

Forsvunne øyer og holmer

Fascinerende nok har vi i Sola flere holmer og øyer som ikke eksisterer lenger, de har enten forsvunnet eller blitt slukt som følge utvidelse av fastlandet. De måtte alle gi tapt for det nye Havets sorte gull, oljen fra Nordsjøen.

Lille Melingsholmen

3. desember 1965 vedtok Sola kommune å selge 35 mål jord til Norsco AS som skulle bygge en forsyningsbase rettet mot oljeindustrien i Nordsjøen. Området lå like sør for Tananger, på innsiden av Melingsholmen og Lille Melingsholmen. Like etter begynte man byggingen av den første kaien. Man fylte da ut masse til Lille Melingsholmen som dermed ble en del av selve kaien. Denne første kaien på Norscobasen ble tatt i bruk 10. oktober 1966.

Mjånesholmen

Tidlig på 1960-tallet vurderte Shell flere lokalitet til å bygge sitt neste raffineri og endte til slutt opp med den sørlige delen av Risavika. Åtte eiendommer måtte kjøpes, i tillegg til 12 hytter. Avtalen med kommunen ble signert i 1964. 29. juni 1965 gav Solaordfører Rasmus Reime ordre om at 150 kg med dynamitt skulle avfyres og de var i gang. For å få en kai som var dyp nok for de største tankskipene ble det lille sundet mellom Mjånesholmen og fastland fylt igjen. Dermed måtte de populære badestedene Geitovågen, Geito og Litla Geito gi tapt for utviklingen og har siden vært dypt savnet. Enda en holme som forsvant.

På nordspissen av den gamle Mjånesholmen, vendt ut mot havet vestenfor, har det lenge stått et mystisk stativ med små ruter på. Her har malingsprodusenten Jotun en av sine teststasjoner, hvor forskjellige malingstyper blir testet på forskjellige overflater. I over 40 år har de her kunne utsette malingene sine for det verste av det naturen kan by på av storm, uvær og saltråk. Nå ser det ut som stativet er pusset opp og gjerdet inn, så de er nok ikke ferdige med testingen.

Nautøyna

Litt lenger sør for Mjånesholmen lå den lille holmen Nautøyna. Her hadde noen av gårdene på Kolnes sauer på beite. Siden det ikke var vann på holmen måtte sauene med jevne mellomrom drives ned til Brunnavika for å drikke.

Også denne holmen ble gjort landfast og ble en del av raffineriområdet. I januar 2002 var raffineriet revet og de fleste spor over bakken fjernet. Nå startet arbeidet med å rense grunnen for forurensing etter 35 års drift. På Nautøyna måtte man først lage barriere mot sjøen. Deretter grov man ut over 40 tonn med tykk olje. For å finne ren masse måtte maskinførerne grave ned under havnivå. Nesten hele øya måtte graves ut. I dag er det nesten ikke mulig å se at det noen gang har eksistert en holme her.

Dvergålegressholmen

Interessant nok har vi også en helt ny, menneskeskapt holme i Sola. Som følge av veiutvidelse i Sømmevågen ønsket man å bevare bestanden av det rødlistede dvergålegresset som vokste innerst i vågen. Det krever helt spesielle vekstforhold, så en helt ny vekstplass ble bygget i Leirberg, litt lenger ute, rett sør av Strandnesvågen. Kostnaden endte til slutt opp på rundt 50 millioner kroner, i hovedsak på grunn av store mengde av forurensede masser som måtte fjernes. For å skjerme denne vekstplassen ble det også bygget en liten holme i kort avstand fra land, herved døpt Dvergålegressholmen.

Melingsholmen

I tillegg til øyer som har forsvunnet har vi i Sola også flere øyer, holmer og skjær som har blitt landfaste; Hagaøynå, Hestholmen, Store Prestaskjeret og Melingsholmen. Nå skal vi se litt nærmere på hvilke spor etter mennesker vi kan finne på Melingsholmen.

Varpestolper

Det eldste sporet er også det minst synlige. På holmens nordside finner man en såkalt varpestolpe. Dette er en stor T-bolt festet i et minet hull i svaberget. Når store seilskip skulle ut av Tananger uten vind i seilene rodde man ut et tau som ble festet i denne pælen. Deretter brukte man ankerspillet til å varpe seg mot pælen til man fikk vind i seilene. Alternativt kunne man bruke mindre varpeanker som ble rodd i den retningen man ønsket seg. Etter at de var fast på bunnen, kunne man dra båten i den retningen. Ofte ble det brukt en kombinasjon av varpepæler og -anker for å komme seg ut av trange farvann.

Mallihuset

De av dere som har gått tur på Melingsholmen har kanskje lagt merke til noen gamle steingjerder og hustufter nær det høyeste punktet. Det dere da har sett er de siste sporene etter bruket til Henrik og Malene Danielson, eller Malli, som hun ble kalt. Henrik kom opprinnelig fra Stavanger, men ble i ung alder satt til fostring på Rott. I 1826 kjøpte Henrik seg et lite stykke jord omtrent der hvor Torkelsparken ligger i dag, hvor han bygde seg et lite hus. Tre år senere fikk han kjøpt jord på Melingsholmen og med huset på flyttelasset flyttet han ut dit. I 1850 døde Henriks første kone. 5 år senere giftet den 58 år gamle Henrik seg med Malene fra Strand, 29 år gammel. På Melingsholmen ble det ryddet land og skåret torv.

Etter at Henrik døde i 1874 ble Malli boende alene på holmen i noen år. Hun livnærte seg med spinning, spøding og dagslønnsarbeid, før også hun tok huset med seg og flyttet. Denne gangen endte huset opp på Olsaplassen, på andre siden av veien for den gamle Danielsen jernvare. Dette ble ”Mallihuset” sitt siste stoppested. I 1905 døde Malli og ikke lenge etter ble huset revet. I dag er altså de eneste sporene etter dette omflakkende huset og folkene som bebodde det, noen overgrodde steintufter og torvhull på Melingsholmen.

Melingsløa

I bakken mellom de tre naustene og tuftene etter Mallihuset kan man se restene etter en løe som tilhørte Melingfamilien på Melingssiden. Her kunne sauene som gikk på beite finne skjul og man holdt høyet som ble slått på øya tørt. Under krigen ble en ulovlig radio gjemt i løa, som kun en liten krets kjente til og fikk lov til å lytte på London på.

Kystverkets sjøhus

Ytterst i Melingsundet, på innsiden av Melingsholmen står det tre rødmalte sjøhus. I 1899 fikk fyrvesenet feste på en tomt her. De satt opp tre «nøst til lydbøye» og annet utstyr. Om alle tre husene ble reist samtidig vet vi ikke. De har alle samme lengde, men bredden varierer stort. Konstruksjonen er bindingsverk og de er kledd med låvepanel og de to minste har hugget skifer på taket, det andre bølgeblikk. En steinbrygge som nå begynner å forfalle stikker ut ved det ytterste sjøhuset. I dag er det Kystkultursamlingen i Tananger som disponerer disse sjøhusene og oppbevarer deler av den omfattende båtsamlingen sin der.

Anlegget for Raffineriet

På den nordvestlige delen av Melingsholmen finner vi et anlegg, med en plattform, trapp og kai i betong, hvis bruk er helt ukjent for de fleste, annet enn at det er et utmerket sted å fiske fra. Dette var en anordning som Shell Raffineriet bygde og skulle bruke til å vende tankbåtene i Risavika, uten slepebåter. En bygning kledd med bølgeblikk var plassert på den øverste betongplattingen, med strømaggregat og spill for å kunne trekke båtene på plass. Ved hjelp av radio mellom los og mannskapet i land ble arbeidet koordinert. Det viste seg å være en tungvint måte å operere på. Etter et uhell der en av trossene røk og holdt på å knuse det lille bygget, ble opplegget avviklet og taubåter overtok jobben.

Moloen

Allerede på 1930-tallet hadde man snakket om å bygge en molo i Tananger, for å skjerme havnen for bølger fra vest. Etter 2. verdenskrig ble saken flere ganger inngående debattert i kommunestyret og lokalpressen. 21. april 1957 vedtok Sola kommunestyre å gi garanti for havneutbyggingen i Tananger, der første trinn var en molo fra Tangen i retning Melingsodden. Deretter skulle hele sundet stenges mellom Tangen og Melingsholmen. Melingssundet skulle gjøres dypere og bli den nye inngangen til Tananger havn. Man håpet å komme i gang i 1959, men slik skulle det ikke bli. Først i statsbudsjettet for 1963 ble de første bevilgningene gitt. Kommunen eksproprierte den nordlige delen av Melingsholmen fra Grant og Ole Meling og deler av Tangen fra Monsen. Sent på høsten 1965 kunne endelig arbeidet komme i gang. Det ble satt opp arbeidsbrakker inne ved Torkelsbekken og en slipp og brakke på Melingsholmen. Man kan enda se sålen til denne brakken.

Deretter ble deler av Melingsholmen sprengt ut og massen brukt til selve moloen. Under arbeidet var det 12 mann i arbeid på Melingsholmen med å bryte stein. Bunnforholdene i sundet var dårlige med opptil 20 meter leire over grunnfjellet. Derfor fylte man på med sand oppå dette laget. Denne sålen hevet bunnen fra 16-17 meter opp til syv meter. Det er derfor den 260 meter lange moloen kurver innover i sundet. Samtidig ble det mudret i Melingsundet for å få det dypere. Hele 20 000 m3 masse ble fjernet. Dermed ble det så dypt at 2 000- tonnere kunne komme igjennom. I 1968 nådde man inn til fastlandet med moloen, men den ble stående med en åpning noen år, der mindre båter kunne smyge seg ut. Først i 1970 ble Melingsholmen endelig landfast. Det ble og sprengt ut en vei videre sørover til de tre sjøhusene og i enden av veien en liten kai.

Kommentarer til denne saken