Gå til sidens hovedinnhold

Spor etter mennesker i skjærgården utenfor Sola - del 7

I sju deler vil en av artiklene fra årboken til Sola historielag presenteres. Dette er del sju.

Del 1 kan du lese her. Del 2 kan du lese her. Del 3 kan du lese her. Del 4 kan du lese her. Del 5 kan du lese her. Del 6 kan du lese her.

Frøsholmane

Nordre Frøsholmen

På flere av øyene finner vi innskripsjoner laget av hummerfiskere på fritiden. Den største samlingen finner vi på det høyeste punktet på Nordre Frøsholmen. Der ligger det en steinhelle med flatsiden opp, nesten som et alter. Denne er dekket av inskripsjoner, det samme er bergveggen bak. Fiskerne har hugget inn initialer, årstall og endatil et ansikt. Dette er en avbildning Ada, kona til en lokal hummerfisker ved navn Kristinius Larsen. Helt sørvest på øya står en tørrmurt hummerhytte med tynne steinvegger, opp mot en bergnabb som danne ly for nordvesten.

Norgebukta

Noen spor må man under havflaten for å finne. Prater man med de lokale fiskerne er det bare å nevne et stedsnavn så kommer som regel historiene i fleng. Nevner du for eksempel Norgebukta, på nordvestsiden av Nordre Frøsholmen, får du hele historien om da P. G. Halvorsens dampskip Norge forliste her første juledag 1891. "De Svarte Rottane"; de viden kjente losene på Rott, observerte blussene og rakettene fra dampskipet og dro ut. Vanligvis var det tre av dem, men eldstemann lå nå hjemme syk. Ingen andre av beboerne på Rott våget å følge de to losene i det forrykende uværet, så de måtte dra alene, midt på natten.

De to brødrene Rasmus og Tønnes berget alle om bord på Norge og slepte dem i livbåtene inn til Tananger. Dette så brødrene selv på som sin største bragd, noe som ikke sier så rent lite når man vet hvilke bragder disse karene hadde gjort tidligere. På folkemunne går dette vraket under navnet ”Kålskipet”. Man kunne nemlig i lang tid etterpå fiske opp store mengder kull fra havbunnen rundt forlisstedet. Den dag i dag finner dykkere digre kullklumper i området. Av selve vraket er det bare noen stålplater igjen.

Søre Frøsholmen

På Søre Frøsholme sto det tidligere tre hummerhytte, to av dem i bruk frem til etter 2. verdenskrig. Den ene ligger nordøst på øya, i ly for den fryktede nordvesten. Dette er en av få hytter der man har brukt sement. Den er laget av store steiner som danner vegger og taket er av store skiferheller med sement i skjøtene. Her holdt Persane fra Tananger til, gamle far og sønnene hans.

Lenger sør på holmen sto det to hytter i tre, den ene brukt av fiskere fra Myklebust. Den andre hytten ble revet før krigen. Man skal vite hvor disse hyttene lå for å finne spor etter dem. På denne holmen var det faktis en vannkilde som kunne gi litt drikkevann, men ikke i store mengder.

Friskt på Lendet

Tidlig på 30-tallet blåste det opp til et skikkelig uvær, med storm fra sørvest. På Søre Frøsholmen var det på den tiden tre hummerhytter i bruk og denne gangen var det hele ni personer som overnattet her ute. Seks man lå i to av hyttene, mens tre lå med hver sin motorbåt, på Lendet. Dette er et smalt sund mellom

Tedneskjeret og Søre Frøsholmen. Karene hadde trukket en wire over sundet, som man fortøyde båtene i. Boltene som holdt vaieren kan man se den dag i dag. Etter hvert som vinden og bølgene økte på, begynte sjøen å skylle over hele Tedneskjeret. Det ble dermed et skikkelig drag i sjøen i det smale sundet. En motorbåt og en robåt ble revet løs fra fortøyningene og drev bort i den kraftige vinden.

Til slutt var det så kraftig drag at alle båtene holdt på å bli dratt under. De om bord hadde ikke annet valg enn å kappe fortøyningene og ta kampen opp med uværet på åpen sjø. De fikk alle start på motorene og alle som en klarte de mirakuløst å berge seg inn til fastlandet. Tilbake på øye lå de seks karene værfast. De hadde begrenset med mat, og vann var det som sagt lite av. Over en uke var de værfast her ute. Til slutt var det bare én matkilde tilbake som de kunne forsyne seg av, hummeren. Det har nok smakt vidunderlig for de sultne karene selv om det stred mot prinsippet av ikke å røre egen fangst.

Inne i Tananger hadde man selvfølgelig ingen nyheter, annet enn det de tre karene kunne fortelle. Redningsskøyta hadde ved flere anledninger forsøkt å komme inntil øya uten å lykkes. Det var for grov sjø. Enden på visa ble at karene til slutt måtte ro ut i de enorme bølgene i to robåter som hadde ligget trygt på land for å kunne berges om bord i redningsskøyta.

Nedskutt fly

Ellers er også andre fly skutt ned i området. Blant annet har jeg det ene propellbladet fra et engelsk fly som ble skutt ned rett sør av Dyraskjæret, vest av Frøsholmane. En beboer på Rott ble beordret ut i båten sin, med tyske soldater om bord, for å lete etter vrakrestene. De fant stedet og det fløt en del vrakrester og papirer i området, i tillegg til det hodeløse liket av flygeren. Tyskerne var kun interessert i papirene og fiskeren fikk ikke lov til å røre liket. Han var nødt til å lure seg ut senere for å lete etter liket, uten å lykkes.

Etter krigen drev Olaf Rott med snurrevad i området, sammen med min morfar Henry Olsen. Plutselig fikk de en motor og deler av et understell fra det nevnte flyet i noten. Morfar kappet av det ene propellerbladet før de kastet restene på sjøen igjen.

Holmene i nordøst

Rott-Flatholmen

Også her finner vi mange spor etter menneskelig aktivitet i form av stedsnavnene knyttet opp mot hummerfiskerne. Tobakksteinen er et slikt navn. Den ligger like ved Rott-Flatholmen. Hummerfiskerne som ellers konkurrerte om det meste, for ikke å snakke om fiskeplassene, delte her på godene. Hver fisker satt en hummerteine rundt steinen. Det man fanget gikk til innkjøp av tobakk, som man så delte broderlig. Dette kan jo tyde på at dette nok var en god lokalitet.

Jeg kan ellers nevne en annen historie i forbindelse med Rott-Flatholmen, nevnt under Flatholmen. I 1876 ankret barkskipet Lovise opp på innsiden av Flatholmen fyr. Det blåste storm fra sør-sørøst og selv med Tanangerlosen Karl Asbjørnsen om bord klarte man ikke å seile inn til Tananger. Skipet var dekket av is og hadde alvorlige lekkasjer. Likevel anså kapteinen og losen at deres eneste mulighet var å ri av stormen for anker innenfor Flatholmen. Kort tid etter at alle ankrene hadde gått i sjøen og seilene tatt ned, begynte likevel skipet å drive nordover. Da alle seilene var nede klarte man ikke å manøvrere. Med losbåten ved deres side drev skipet i rask fart nordover mot Rott-Flatholmen. Da Karl så at de kom til å treffe holmen vinket han losbåten inntil, og beordret hele mannskapet om bord. Som sistemann forlot losen selv skuta. I losbåten ble de vitner til at Lovise drev mot holmen, støtte og sank.

Bombemål

En annen fascinerende del av denne holmens historie er at den har fått ufattelig mye bank. Det norske flyvåpenet har gjennom flere tiår brukt Rott-Flatholmen som bombemål for jagerflyene sine. Her har de droppet ufattelig mange bomber, ja til og med napalm. For hummerfiskerne som satt på holmene rundt og ungene på svabergene i land, var dette et fantastisk show.

På øya hadde man malt et stort hvit kryss som var der bombene skulle treffe. I tillegg var det en pil som viste retningen man skulle angripe, slik at splintene fløy i rett retning.

Kjerten

Det er ikke særlig med spor etter mennesker her ute. Men dette var også en øy hvor bøndene på Rott hadde sauer på beite, dog ikke flere enn to sauer om gangen. Det var bruk tre og syv på Rott som vekslet mellom å bruke øya.

Oksafoten

Her finner vi faktisk den første fyrlykten i Norge som fikk strøm fra solcellepanel. Det er støpt en trapp fra sjøen opp til den lille fyrlykten, og jeg var så heldig å være med da min onkel Odd fra Tananger Sveis monterte rekkverket på trappen.

Det er selvfølgelig mye mer å fortelle om holmene i vest og hva som skjedde der ute, men en artikkel som dette kan ikke romme alt. Dette er lokalhistorie man ikke finner i noe arkiv eller på museer. Dette er lokalhistorie som ofte forsvinner når de som opplevde den går bort, om ikke noen har registrert den. Derfor er det så viktig at vi gjør det vi kan for å ta vare på denne sentrale og viktige delen av kommunens historie.

Vel så viktig er det at vi lar de yngre generasjonene få ta del i denne kunnskapen og lære hvor viktig det som skjedde i skjærgården var for kommunens vekst og velstand.

Kilder:

Militærhistorisk Forening Rogaland, Farlig kyst, 2015

Militærhistorisk Forening Rogaland, Alarmstart, 2018

Militærhistorisk Forening Rogaland, I fremmed jord, 2020

Hansen, Tor Erik og Skarsten, Atle, Solas eldste historie, 2008

Skarsten, Atle, Victoria-forliset, Ætt og Heim 2003

Skarsten, Atle, Monsendynastiet i Tananger, Ætt og Heim 2002

Skarsten, Atle, Strandinger og forlis i Sola, Upublisert manuskript

Skarsten, Atle, De svarte Rott’ane, Sola historielags årbok 2017

Samtaler med: Gunnar Gabrielsen, Karsten Hellestø, Tormod Lauvvik, Liv Monsen, Sigurd Myklebust, Henry og Olava Olsen, Harald Olsen, Johannes Risa, Olaf Risa, Alf Roth, Børge Roth, Malvin Roth, Rolf Roth, Tønnes Roth, Berthon Rott og Ola S. Vig

Kommentarer til denne saken