Gå til sidens hovedinnhold

Spor av mennesker i skjærgården utenfor Sola - del 6

I sju deler vil en av artiklene fra årboken til Sola historielag presenteres. Dette er del seks.

Del 1 kan du lese her. Del 2 kan du lese her. Del 3 kan du lese her. Del 4 kan du lese her. Del 5 kan du lese her.

Håsteinsholmane

Nesten uansett hvor man står langs Sola’s kystlinje, så er det én øy som stikker seg ut, høyere enn alle de andre. Det er den dominerende øya Håstein, som ligger nesten rett utfor Tananger. Denne hval-liknende øya ble dannet for ca. 480 millioner år siden, da den ble presset opp over landet rundt den. Det treffende navnet Håstein betyr jo høy stein. Øya består for det meste av knudrete grønnskifer, med store innslag av kvarts. Rundt den ligger det en mengde øyer, holmer og skjær. Dette er meget urene farvann, men og fylt av hummer, som igjen lokket til seg hummerfiskere i mengdevis.

På et kart laget av den engelske kartmakeren William Borough en gang på 1570-tallet av det sørvestlige Norge, finner vi nesten ikke et stedsnavn, bortsett fra utfor kysten av Rogaland. Der har han nemlig satt ett navn, ”St Dunstons Ilonde” som var så viktig at det måtte være med. Dette er navnet han gav det kjente seilingsmerket Håstein, som man kunne se langt til havs når man kom fra England. Kanskje gjorde William sine breddegradsobservasjoner på den hellige Dunstans dag, 14. mai. Etter dette har denne spennende øya hatt en mengde forskjellige navn.

Så viktig var denne øya som seilingsmerke at da van Keulen-dynastiet, de kjente kartografene fra Amsterdam, laget sjøkartatlaser tidlig på 1700-tallet tegnet de Håstein inn på kartene. De kalte øya for ”Veeststeen”. Et ikke ukjent navn på Håstein på denne tiden. Peder Calussøn Friis, den første vi kjenner som navngir Tananger i kildene, kaller i 1613 derimot øya for ”Haasten”. Det samme gjør Scavenius på flere kart fra rundt 1635.

Håstein og mange av de nærmeste holmene danner en stor lagune på sørsiden av den høye og skjermende øya, Håsteinsvågen. Den har nok opp gjennom århundrene fungert som en god nødhavn, hvor man kunne finne smul sjø selv under de verste vindforhold. Midt i denne lagunen har dykkere funnet både anker og rester av leirgods, som nesten kan bekrefte dette. I tillegg har jeg sammen marinarkeolog Endre Elvestad funnet flere potteskår fra middelalderen blant steinene inne på øya, kanskje avfall fra disse skipene. Rundt lagunen er det flere mindre varder i stein, som kan ha vært brukt både til å navigere inn og ut fra bassenget, eller til méd for å finne igjen fiskeutstyr.

Rundt Håstein finner vi også utrolig mange stedsnavn, ofte med en spennende og noen ganger tragisk historie. Navn som Lensmannsteinen, Skitknokane, Strilalandet, Svinarygjen, Omnskrånå og Dummene frister alle til spekulasjoner, men som regel blir det kun med spekulasjonene. Andre ganger igjen røper navnet konkret hva som har skjedd her ute, i hvert fall for dem som kjenner stedets historie. Tobakksteinen, Klokkeskjeret, Norgesbukta og Losaskjeret er gode eksempler på dette. De fleste holmene her skjuler nemlig spennende lokalhistorie.

Åttedagsgrunnen er et farlig skvulpeskjær som ligger midt i Håsteinsvågen. Hvor denne har fått navnet i fra vet sikkert ikke noen lenger. Det kan ha noe med overtro å gjøre. Syv er jo et magisk tall og det å nevne et nummer mer, har fra tidlige tider vært en måte å ”lure” det overnaturlige.

Domkirkeklokkene

Et av de eldste dramaene vi kjenner fra Håstein skjedde i 1558. Da forliste kongens skip Gabriel på nordsiden av Håstein, med de fire domkirkeklokkene fra Stavanger om bord. Forlisstedet fikk siden navn etter forliset; Klokkeskjeret og Litla klokko. På sørsiden av skjærene, inn mot Håstein finner vi Klokkebaien. Peder Claussen Friis er den første som skriver om dette forliset. Peder var 13 år da klokkene ble ranet fra domkirken. Da faren var geistlig er det ingen tvil om at Peder var orientert om hva som hadde skjedd. Han skriver at det var ”et aff Kongens Skibe” som forliste. Dette betyr at det var et orlogsfartøy. De gamle fiskerne forteller at om man befinner seg her ute når det stormer og bølgene knuser mot land, så kan man høre klokkene slå nede i dypet. Det er til og med funnet rester etter et vrak på en passende lokalitet, med kanoner datert til rett tidsperiode. Men klokkene er det ingen som vet hvor har blitt av.

Det er bøndene på Rott som disponerer disse øyene. På de største av dem ble det tidligere satt ut sauer på sommerbeite. Buøynå, Litle og Store Ståpelen, Hidlarsøynå, Kvernholmen, Stangholmen, Sandøynå, Rott-Flatholmen og Kjarten er alle slike øyer. Det er en komplisert fordeling av sauebeiter til de enkelte brukerne på Rott. Buøynå er så stor at man her hadde fordelt totalt 40 beiter til alle de ni brukene på Rott.

Hummerhytter

De fleste historiene fra dette øyriket er naturlig nok knyttet opp mot maritim aktivitet og da spesielt hummerfisket. Dette har foregått her ute så lenge solabuen har fisket hummer. På åtte av holmene har vi funnet spor etter såkalte hummerhytter av tre eller stein, hele eller i forskjellig grad av forfall. Totalt har vi registrert 20 slike hytter rundt Håstein. Historien om disse hyttene alene, og ikke minst folkene som brukte dem, er fylt av unik lokalhistorie.

Her bodde fiskerne i trekkfulle stein- og trehytter under hele hummersesongen. Man sendte en kar inn etter post og forsyninger hver onsdag. Lørdag morgen dro alle hummerfiskerne fra Håstein, Rott og Tjør inn til Tananger. Da var det hummerauksjon på Rauhammaren, haugen som lå mellom krambuene til Olsen og Danielsen. Her ble trolig landets første hummerauksjon avholdt 25. april 1908, hvor min oldefar Ole Andreas Olsen var heldig og ble den som fikk tilslaget.

Høga Håstein

Av funn på selve Håstein av eldre art er det ikke så mange. Men, arkeologisk museum har registrert en såkalt ”stakktuft” her ute, av uviss alder. Dette er en steinsetning som i dag kan være vanskelig å finne. Stakktuftene tror man ble brukt som et slags lagerskur, blant annet til lagring av torv. På det mest populære stedet å gå i land på Håstein, en liten landtungen på sørøst siden, har jeg funnet flere initialer hugget inn i fjellet. Der er det og flere nyere og eldre fortøyningspåler.

Peilstande Haasten

Av nyere historie kan jeg fortelle at under krigen hadde tyskerne et vakthus med smie og utedo på Håstein - ”Peilstande Haasten”. Ruinene kan fremdeles sees i Håsteinhalsen. Dette var samme type observasjonspost som den på Tjør.

Allerede 20. juni 1940 var ”Peilstand Storkjör” ferdig bygget, mens stasjonen på Håstein var under bygging. Like over stasjonen finner man fremdeles en del bolter i fjellet som var til bardunene som holdt antennene. Stasjonen ble bygget av norske arbeidere. De bygget også en trapp i stein fra hytta opp til det høyeste punktet på øya. Begge stasjonene ble revet etter krigen. Material fra hytten på

Håstein ble brukt til å bygge et hus på Rott og den fra Tjør til et hus i Tananger. Tyskerne planla også å bygge en radarstasjon på toppen av øya, som ville hatt en formidabel rekkevidde vestover. Derfor var det et stort behov for å få forsyninger og proviant transportert ut hit. For å kunne manøvrere gjennom de urene farvannene inn til selve Håsteinsvågen benyttet tyskerne losene fra Tananger og Kvitsøy. Det ble til og med bygget en egen kai hvor losskøyta kunne legge til, på sørøstsiden av Håstein. Den dag i dag finner vi restene etter denne kaien mellom Losaskjeret og selve øya.

På den vestlige delen av øya hadde tyskerne montert utstyr til å peile skuddene fra Vigdel. I dag står kun deler av fundamentet igjen, i tillegg til initialer hugget inn i fjellet. I nyere tid har også det norske forsvaret bygget en liten vakthytte på toppen, til ukjent bruk. I dag står kun plattingen tilbake.

Hidlarsøynå

Øyen nærmeste Håstein er Hidlarsøynå. Navnet har den fra skiferstein man finner over hele øya. Det er lett å hugge ut fine heller fra fjellet, som også er benyttet i både kaianlegg og steinhytter på øya. I dag står det kun en hummerhytte her, tidligere stod det fire. To grunnmurer er tydelige å se, mens den trede ikke er så lett å finne. I tillegg er det også flere steinlagte kaianlegg og like ved den ene hytten restene etter en slipp. Hytten som står her er i veldig fin stand og blir holdt ryddig og fin av besøkende. Det er endatil en hyttebok som man kan skrive seg inn i. Hytten ble bygget i 1954, på en gammel grunnmur.

Farlig fiske

Under krigen skjedde det en familietragedie her ute. I 1942 oppholdt Konrad Nyland og faren Gunnar seg på Hidlarsøynå, sammen med broren til Gunnar, Knut Johannesen og Sigurd Myklebust. Disse fire karene dannet to lag, som begge fisket hummer. Denne dagen hadde Gunnar og Konrad tenkt seg en tur ut til grunnen Åbreien. Begge lagene hadde allerede trukket hummerteinene sine, i tillegg til å ha fått seg middag. Sigurd og Knut skulle derimot ut til Revingane for å sette lyregarn. Nylandskarene lot motorbåten være igjen og rodde ut til

Åbreien. Sigurd og Knut lovet å komme bortom etter at de hadde satt lyregarna. Dermed kunne de slepe pilkerne tilbake til Hidlarsøynå. På sjøen var det ikke særlig bølger, bare tung sjø med store dønninger. Denne kvelden var det også andre fiskere på sjøen. Flere av dem kunne siden fortelle at de hadde hørt rop om hjelp, men kunne ikke si hvor ropene kom fra.

Etter at Sigurd og Knut hadde satt lyregarna dro de til Åbreien, men der var det ingen. De hadde nok dratt tilbake til hytta, tenkte de to. I den lille havnen på Hidlarsøynå lå fremdeles motorbåten til Gunnar, men ikke robåten. Trolig har en dønning løftet seg, veltet båten og de har endt i vannet. De fleste fiskerne på den tiden kunne ikke svømme.

Los Karl Roth fant siden båten deres liggende med kjølen i været. På tross av en iherdige leteaksjon ble de to fiskerne aldri funnet.

Dette skjedde kort tid etter at Tanangerskøyta Sjøleik hadde stukket av til England med 19 flyktninger ombord. Det tragiske i denne sammenhengen er at både Knut og Gunnar hadde hver sin sønn om bord i Sjøleik, Tom Nyland og Ingolf Johannesen. Da de kom tilbake etter krigen, etter tjeneste i handelsflåte og Shetlandsgjengen, fikk Tom vite at han hadde mistet faren og en bror, mens Ingolf hadde mistet onkelen og et søskenbarn.

Store Ståpelen

På den neste øya, Store Ståpelen, finner vi kun rester etter en hytte i nordlige enden av øya, i tillegg til flere fortøyningspåler.

Litle Ståpelen

På Litle Ståpelen derimot står fremdeles tre hytter, med tilhørende båtstø og kaianlegg. Navnet Ståpelene kommer trolig av at dette er høye og lange øyer. Navnet har sannsynligvis norrønt opphav, og betyr tårn, tykk stolpe eller piler. Den største av hyttene ble bygget av Sivert Oddsen fra Kalhammaren i 1905, og etterkommerne ble alle kalt for Oddsane, selv om de hadde etternavnet Sivertsen.

Hytten består av to rom, ett med køyer, ovn og et lite spisebord og ett for fiskeredskap. Her kunne det gjerne overnatte åtte-ti mann, to i hver køye og resten på gulvet. De to andre hyttene blir i dag kun brukt til å lagre fiskeredskap i.

På en høyde på Litle Ståpelen finner vi en stor stein med navn og initialer hugget inn i. På nordsiden av samme øy ligger Grimsby. Den dag i dag kan her vi se flere kaier og fortøyningspåler i stein. Ofte var det samlet så mange fiskebåter at det minnet om fiskerbyen Grimsby i Skottland. Eldre fiskere forteller om ”livate” forhold, høy stemning og mange gode historier, når vågen lå full av robåter og små seilbåter.

En annen far og sønn som forliste her ute kom fra Viste. De var ute blant Håsteinsholmene da båten med ett begynte å ta inn vann. Heldigvis klarte begge to å berge seg opp på et lite skvulpeskjær mellom Trollholmen og Store Ståpelen. De var begge dyvåte og det var skikkelig kaldt i luften. Utover natten ble det enda kaldere. Etter en stund oppdaget gutten at faren ikke pustet lenger, han hadde frosset i hjel. Selv klarte han å holde ut. Dagen etter ble han berget av redningsskøyta som kom ut fra Tananger.

Buøynå

Den holmen her ute som nok har den mest spennende historien er Buøynå. I dag står det ikke noen komplette hummerhytter her ute, kun restene etter seks hytter. Tre av dem har dog meget fine og velbygde steinvegger, men ikke tak. To av disse står på neset som danner Revemsvågen i vest. Det skal ha vært folk fra Revheim som brukte disse hyttene. Like ved finnes det to båtstø, fortøyningspåler og en mengde inskripsjoner i svaberget og på løse steiner.

Den tredje av de mer intakte hyttene ligger ved Nordrevågen, nord på øya. De tre andre hyttene, som har helt rast samme, ligger ved Sørevågen, Rompevågen og midt på øya. Etter å ha hatt med meg marinarkeolog Endre Elvestad ut hit fikk jeg et annet syn på de tre nedraste tuftene. Han mente nemlig at dette var såkalte Fjøremannsbuer som man finner mange av lenger nord, blant annet på Bokn. I de hyttene har man funnet spor etter bruk fra så langt tilbake som jernalder/tidlig middelalder.

Tradisjonen kan ellers fortelle at det tidligere stod et hus på Buøynå. Også her skulle det ha vært folk fra Revheim som bodde. Hustuften som vi tydelig kan se midt på øya, passer til et typisk 1700-talls hus. Dette huset ble senere flyttet og står i dag i Hab’n i Tananger, en del ombygget.

Tidligere kunne man se spor etter plog på et par av de ryddede markene på øya. En mengde mindre rydningsrøyser er fremdeles lett synlig. Ved sjøen, litt nedenfor hustuften, finner vi et eldre båtstø som nok har hørt til dette huset. Ellers har jeg funnet flere spor etter steinbrudd på Buøynå, på to lokaliteter; vest av Sørevågen og øst av Revemsvågen. Disse steinbruddene finner vi også nevnt i skriftlige kilder. Ellers vet vi at lensmann Enok Torgersen hentet steinheller her ute og transporterte dem på prammer inn i Hafrsfjord og Tananger, hvor han bygde vakre brygger, midt på 1800-tallet.

Kaldt på Buøynå

En som også holdt på å fryse i hjel her ute var min oldefar Ole Andreas Olsen. På 1860-tallet var han og en annen kar ute på Buøyna for å hente skjølsand, i Nordrevågen. Begge hadde de vært her før og var godt kjent. De klarte likevel å gå på grunn og båten sank raskt under dem. Det var iskaldt i vannet men begge klarte å svømme i land på Buøynå. Der løp de rundt på holmen for å holde varmen. Far til Ole Andreas, Ole Asbjørnsen, hadde vært oppe ved Bergen med båten sin. Han kom heldigvis hjem til Tananger samme dagen som sønnen forliste. Da denne ikke returnerte, dro faren ut for å lete. Dermed sitter jeg her i dag og skrive dette, for oldefar var overbevist om at de aldri ville overlevd en natt der ute i det kalde været.

Kvennholmen

På denne overraskende store holmen, som ligger i den sørvestlige delen av Håsteinsvågen, står det en fin liten varde i stein. I tillegg har jeg funnet minst to grunnmurer i stein til det som trolig har vært hummerhytter.

Sandøynå

På Sandøynå, øst av Buøynå ble det under krigen begravd en flyger fra New Zealand, Clifford Stephen Greenaway. Han ble utrolig nok skutt ned inne i Ryfylke 15 juni 1940, og først funnet her ute en måned senere. Det var lokale fiskere som fant liket og begravde det i en av rullesteinshaugene på Sandøynå. Etter at de informerte tyskerne om dette ble liket hentet og begravd på Sola gravlund.

Hoggjene

Rett vest av Rott-Flatholmen finner vi Hoggjene, et par små uanselige og lave holmer. Midt på den nordligste av disse holmene finner vi to hummerhytter, hvorav den ene er helt unik. Den er bygget opp som en igloo, ikke av snøblokker, men av skiferstein. Man har lødd opp en ring av steiner, med en liten åpning i øst.

Etter å ha lødd en høyde på rundt en meter har man begynt å trekke hellene innover mot midten, mer og mer for hvert lag. Til slutt har man lagt en stor helle som topp og fått en hytte som sikkert er ganske vanntett. Inni hytten har vi funnet en ”K” og et kors innhogd i en av steinene.

Den andre hytten er av en mer ordinær modell, med vegger av stein som trolig hadde tak av bølgeblikk eller takstein, selv om det ikke ligger knust takstein i nærheten.

Kommentarer til denne saken