Gå til sidens hovedinnhold

Spor av mennesker i skjærgården utenfor Sola - del 5

I sju deler vil en av artiklene fra årboken til Sola historielag presenteres. Dette er del fem.

Del 1 kan du lese her. Del 2 kan du lese her. Del 3 kan du lese her. Del 4 kan du lese her.

Rott

På sagaøya Rott finner man selvfølgelig en mengde spor etter mennesker, men i stedet for å ramse opp disse skal vi i stedet kikke på noen av dem som de færreste kjenner til, selv de som bor eller har hytte her ute. Men la oss ta litt fakta først.

Rott består egentlig av to øyer, kun forbundet med smal landtunge hvor veien går. Den vestlige øya har det originale navnet Øynå, mens den østlige delen der de aller fleste hus og hytter befinner seg, kalles Heimaøynå. Øynå er lengst med 1.6 kilometer på det lengste. Begge øyene sammenlagt har et flateinnhold på rundt 1.6 km2. På Rott var det etter 2. verdenskrig ni gårder, mens det i dag kun er en gård i drift, mens flere brukes til beite for sauer som kun tilbringer sommeren her ute. I dag finner vi 26 hus og hytter på Rott, i tillegg til Skolehuset og Sagå. I Straen, den gode og skjermede havnen på Rott, ligger det ni naust, i tillegg til Sagå. Jeg kan og nevne at man tidligere hadde butikk her ute, som dessverre ble den lagt ned i 1965.

Fra 1913 frem til 1973 hadde man endatil et eget postkontor her ute, under postnummeret 4057. Tar vi et skritt langt tilbake i tid, mange tusen år, havner vi i steinalderen. Det er gjort flere enkeltfunn her ute fra steinalderen og det finnes også flere ypperlige hellere som ganske sikkert har vært brukt av tilreisende jegere som har høstet av det ytende dyre- og fuglelivet. Den ypperste av disse hellerne ligger like ovenfor havnen, under Faraberget. Dessverre har ingen av dem blitt undersøkt av arkeologer.

Flytter vi oss frem til bronsealderen så er det mest håndfaste beviste for menneskelig tilstedeværelse her ute en gravhaug på Heimøynå og en offerstein på Øynå.

På det høyeste punktet på neset Humrodden, som skjermer havnen fra nordavinden, finner vi en skytestilling av lødd stein. Denne ble bygget i forbindelse med nøytralitetsvakten under 1. verdenskrig. Det finnes ytterligere tre til slike stillinger, alle på Øynå. To av dem ligger i sørvest, nord av Hvidingsvågen mens én ligger like øst av Skarvaberget til overvåking av innseilingen til Straen.

I bakken opp fra Straen ser vi en stor hornmine fra 2. verdenskrig på en bergnabb. Den ble funnet i strandkanten og uskadeliggjort av folk fra forsvaret. Siden ble den plassert på berget over Smilehålå, en slags rasteplass for allmenheten laget av Rott-tinget, øyas velforening. Rett under mina finner vi signaturen til kong Olav, som et minne fra hans besøk her ute 23. august 1982.

Fortsetter vi vandringen kommer vi snart til Skolehuset. Det ble bygget av lokalbefolkningen i 1875 og siden overrakt skolemyndighetene. I 1963 gikk det kun tre elever på skolen og i 1964 var det slutt, skolen ble stengt. I dag fungerer bygget som kombinert minimuseum og samfunnshus.

Lent opp mot skolens uthus står en stort og fint kvernstein. Tidligere hadde man nemlig et eget kvernhus på Øynå. Man demmet opp Vatnet for å heve vannspeilet. Når alle hadde høstet og tørket kornet ble stengselet åpnet og kornet ble malt. Vi kan fremdeles se vannrennen fra Vatnet og fundamentet til selve kvernhuset, i tillegg til kvernsteinen i skolegården.

Kikker man rett nord av skolen, mellom grantrærne, vil man kunne skimte en stor firkantet steinsetting. Dette er en gammel losvarde hvor de lokale losene speidet etter skip å lose. Flere steder på øya finner vi små hauger som fremdeles bærer navnet Møllehaugen. Her finner man ofte spor etter bolter. Disse holdt vaiere som var festet til små vindmøller som produserte den første elektrisiteten her ute.

Flint som ballast

Fortsette vi turen rett øst på Heimøyna ender vi opp nede i Sandåkeren. På vei dit vil vi passere grunnmuren til et revet hus midt på en mark. Like ved er det og to fint lødde steingjerder som danner en traktformet geil. Dette var gården til Anias og Karen Svendsen. Geilen brukte de til å lede sauene inn fra utmarka. Helt nede i fjæra på Sandåkeren vil den observante turgåer kunne finne en mengde flintsteiner. Dette er restene etter ballasten fra barkskipet Golowna. I 1869 kom det fra London i ballast og hadde i sørøstlig frisk vind forsøkt å seile inn til Tananger uten å lykkes. Nå samlet det fart og skulle vende like før Rott for å gjøre et nytt forsøk. Slik gikk det ikke og det store skipet brakte i stedet i land på Sandåkeren. Det var ikke mulig å få det av grunnen, så det ble hugget opp på stedet. Flere av løene her ute har bjelker fra dette skipet og stranden er altså strødd med flint fra ballasten.

Flyet som bombet seg selv

Går vi sørover fra Sandåkeren ser vi en stor skog. Inne i den finnes et av få spor fra 2. verdenskrig her ute. På en murplatting, som fremdeles står her, plasserte tyskerne en stor lyskaster til å lyse opp allierte fly som angrep Sola i skjul av nattemørket. Dette likte ikke de allierte og sendte derfor 29. april 1941 to fly som skulle bombe lyskasteren. Det første flyet bommet med begge bombene, som traff langt fra lyskasteren. Det neste flyet gikk enda lavere og slapp bombene. Den ene bomben traff en bergnabb og spratt i været før den eksploderte.

Splintene traff flyet som begynte å brenne og styrtet i sjøen like sør av Rott. Alle om bord omkom. Det må og nevnes at i det ene bombekrateret ble etter krigen bygget en hytte, som da hadde ferdig utsprengt og utgravd tomt.

Fortsette vi turen vestover, over den smale passasjen mellom de to øyene og går opp bakken Breigå vil vi på toppen se en fantastisk utsikt sørover. Her lå det i jernalderen, før vikingtiden, et gårdstun med flere bygninger. I dag kan vi kun skimte grunnmurene til et par av disse. Like nord av veien ligger også den tidligere nevnte offersteinen fra bronsealderen, med flere skålgroper hugget inn i.

Enda lenger nord ser vi et hvitt murbygg som mange lurer på hva er for noe. Dette sikret strømtilførselen til et radiofyr som stod her som en del av innflygningssystemet til den ene rullebanen på Sola.

Går vi rett sør herfra kommer vi til noe høye og bratte skrenter, som stuper ned i sjøen. På enkelte av hyllene et par meter over havoverflaten kan vi finne runde og forholdsvis dype groper hugget inn i svaberget. Dette er spor etter et fiske med aner helt tilbake til jernalderen. Også lenger ute på øya har jeg funnet flere slike groper.

Dette indikerer lokaliteter for såkalt Setefiske. Man knuste skjell og små krabber i gropen og brukte det som flø – agn, for å lokke til seg fisk. Etter å han kastet en neve av massen på sjøen kastet man en agnet krok uti og ventet på napp. Disse gropene er veldig markante og tydelig menneskelagde. I Sola kjenner jeg kun til slike groper på Rott og på Joa inne i Hafrsfjord.

Lengst vest på øya vil den observante turgåer kunne se flere jaktskjul, der man har lødd opp U-formede skjul, brukt under jakt på sjøfugl. På mange av de høyeste punktene vil man også kunne se mindre gravrøyser, de aller fleste fra jernalderen.

Midt på Øynå ligger Vatnet, som for øvrig er det nest største vannet i Sola kommune. I nordenden av det ligge kanalen ned til det tidligere kvernhuset. På vannet østlige bredde ligger det flere mindre steinbrygger. Stor tilvekst av planter i vannets utløp har hevet vannstanden, så nå ligger alle bryggene under vann. Kvinnene på øya samlet skittentøyet og tok det med ut hit for storvask, i stedet for å bruke det sparsommelige brønnvannet.

Når vi nå vender tilbake til Heimaøynå, svinger vi til venstre straks vi har passert overgangen. Vi følger kysten nordover mot Straen. Underveis vil vi se en geil som kommer ned fra høyre. Dette er nedgangen til den aller eldste havnen på Rott. Vi ser flere nausttufter og endatil en såkalt fortøyningsrøys. Det er en samling store steiner som har låst fast en liten bautastein. Den ble brukt til å fortøye i, der man ikke hadde gode fester i berget. Det står og en stor grunnmur som trolig har tilhørt et større sjøhus, før dagens havn ble mudret ut på 1920-tallet.

Varpestolper

Idet vi kjører ut av havnen på Rott vil man, om man ser godt etter, kunne se flere varpestolper, like dem jeg har nevnt under Melingsholmen og Flatholmen.

I den fascinerende boken ”Holmgang med havet 1838-1914”, beskriver Jostein Nedrebø mennene fra Volda på Sunnmøre, som dro landet rundt for å sette opp fyr, varder og andre seilingsmerker. De har uten tvil vært de mest markante og ettertraktede arbeiderne når det gjaldt denne type byggverk langs kysten vår.

I årene 1852/53 satt de opp 752 merker, stolper og ringer, fra Rott i sør til Vardø i nord. Dette var ringer og stolper som ble minert inn i svaberg, blant annet på Melingsholmen og Flatholmen, samt fire på Rott. Allerede rundt Jonsokk 1852 hadde de jobbet seg helt ned til det sydlige endepunktet, Rott. Formannen Ole Gammelson skrev da i dagboken: ”Jeg haver ved Sanktehans i Stavanger afsendt Rasmus Feden for at kjøbe til min Hustru Uld og Vadmel til Underklæder.”

For de som ønsker en mer detaljert oversikt over kulturhistoriske minner på Rott, så vil jeg anbefale heftet ”Kulturhistorisk vandring på øen Rott”: https://tingetirott.files.wordpress.com/2013/03/kulturhistorisk-lc3b8ype.pdf

Kommentarer til denne saken