Gå til sidens hovedinnhold

Spor av mennesker i skjærgården utenfor Sola - del 4

I sju deler vil en av artiklene fra årboken til Sola historielag presenteres. Dette er del fire.

Del 1 kan du lese her. Del 2 kan du lese her. Del 3 kan du lese her.

De ytterste øyene, Tjørholmane, lengst sørvest i kommunen har en lang og fascinerende historie. Hva Tjør egentlig betyr er det delte meninger om, fra: ”staden det held seg utvald mat eller der dei valde seg mat”, til et sted med opprevet-opprotet terreng. Disse definisjonene stemmer jo bra for alle holmene her ute. Det er godt fiske rundt øyene og masse fugler som hekker her. Kobbe har det alltid vært overflod av her ute, nå for tiden mest Havert. Forholdsvis unikt er det at oppsitterne på Rott i 1567 faktisk betalte skatten sin i kobbespekk.

En mengde forskjellige mennesker har oppholdt seg her ute i kortere eller lengre perioder. For det meste har det vært silde-, torske- og ikke minst hummerfiskere, men også menn på jakt etter naturens gaver over havets overflate, i form av fugler og kobbe, som har oppholdt seg her ute. I tillegg kommer også de lokale losene og folk som har berget fra vrak etter forlis. Folkene på Rott hadde til og med kveg på beite her ute.

Tjørholmane består av fire større holmer eller øyer, Hengsøy, Store-Tjør, Røyto og Nord-Tjør samt en mengde mindre skjær og grunner. Fra land ser de nesten ut til å flyte sammen til en stor og lang holme. Nordover fortsetter disse skjærene i en lang rekke, i det som kalles Skjergarden og ender opp på den lille holmen Hua. Når det stormer fra vest ser Skjergarden ut som en eneste hvit vegg av frådende bølger.

Skibbrudne

Selv om det ikke er noen fysiske spor etter disse ufrivillige besøkende, i hvert fall ikke på overflaten, skal vi heller ikke glemme alle forlisene som har skjedd her ute.

Tjør har en lang og tragisk historie i forlissammenheng. Mangt et skip har endt sine dager her ute på øyene, eller skjærene i området. I tidligere tider kunne det gå mange dager fra selve grunnstøtingen, til folk i land kom ut hit eller på annet vis ble klar over at det var folk her ute. I oktober 1728 forliste et skotsk skip lastet med salt og det gikk flere dager før folk på land oppdaget at det var overlevende på øya. De skipbrudne hadde satt opp en mast med en seilflik i toppen, noe som gjorde folkene på Rott oppmerksom på det som hadde skjedd. En annen gang var den eneste overlevende en forskremt hund som ble funnet løpende på den ene øya.

Ytre Faksen

Det sørvestligste skjæret Ytre Faksen, ligger vest av Hengsøynå. Dette er det eneste punktet i Sola som er en del av den norske grunnlinjen. Den norske grunnlinjen er en linje mellom bestemte punkter ytterst i havet, øyer, holmer og skjær som ikke overskylles av bølger ved lavvann. Denne blir brukt til å fastlegge Norges indre farvann, territorialgrense, fiskerigrenser, økonomisk sone, og til å beregne midtlinjen overfor andre kyststater.

Hengsøynå

Varen i Hengsøynå

Hengsøy, den sørligste av Tjørholmane, er en steinete og forblåst holme med knapt av gress og andre vekster. På de høyeste punktet står det store, svarte og hvite seilingsmerket, ”Varen i Hengsøynå”, en høy tørrmurt varde i stein.

Den ble satt opp av kystverket midt på 1880-tallet. Varden i Hengsøy er et kjent og yndet seilingsmerke og ofte brukt til fiskeméd. Kikker man på bildet av varden, med en voksen person ved siden av, ser man dimensjonen på noen av steinene varden er bygget opp av. En av dem, et par meter over bakken, må være over en ganger en meter. Arbeiderne må ha hatt noen riktig store steinbukker eller kanskje helst en eller flere flyttbare kraner her ute. En indikasjon på dette kan være alle de minerte hullene i berget rundt varden.

Steinhyttene

Like øst av, og i skyggen av varden, ligger Hengsøydalen. Den er dekket av store og mindre flyttblokker. Inne blant disse steinblokkene finner vi 12-15 rimelig unike steinhytter. I dag blir disse kun benyttet av toppskarven som hekker her i store mengder. De fleste hyttene er bygget på omtrent samme vis. Man har laget et U- formet fundament av forholdsvis store steiner, mens taket består av en eller flere digre og tykke steinheller. Innvendig volum varierer fra hytte til hytte, men de fleste er små og ikke høyere enn en 60-70 cm inni. De største kan nok romme en liggende voksen person, om han krøker seg sammen. Derfor er det lite sannsynlig at de er laget til å overnatte i.

I 1950 var en arkeolog ute og kikke på disse merkelige steinformasjonene. Han beskrev dem som ”8-10 små hus”. I det han beskriver som et ”kraftig kulturlag” inne i hyttene fant han trekull, aske, bein, skallrester etter hummer og krabbe, en del skjell, noen rødbrent teglstein og flaskeskår. Som folk flest trodde han at ”hyttene” var bygget og brukt av hummerfiskere. Dette er jeg sterkt uenig i. Hvilke hummerfiskere ville dratt med seg digre steinbukker for å bygge slike små og ubeboelige hytter.

Hengsøydalen består som sagt av en stor steinrøys og det ville ikke vært noe problem å bygge langt større og beboelige hytter av mindre stein, som vi ser ellers i skjærgården her ute. Kunne det være byggmesterne av den store varden som bygget hyttene? De hadde så avgjort redskap til å gjøre dette, men hvorfor i all verden bygge slike små, usle og trekkfulle hytter til å overnatte i når de hadde egne båter til ”lossement”. De kunne i tillegg satt opp telt på Store-Tjør, hvor det er rikelig med marker. I tillegg jobbet disse karene på akkord og ville sannsynligvis ikke bruke tid på dette meningsløse arbeidet.

Det er derfor en besnærende tanke om kanskje dette er bygg av en langt høyere alder, kanskje fra så langt tilbake til som steinalderen eller kanskje bronsealderen? Kan det være religiøse bygg hvor man plasserte urner med de brente restene etter døde personer? Ingen vet sikkert og hyttene har enda ikke blitt skikkelig undersøkt.

Kompassrosen i Hengsøynå

På en stor steinhelle som danner taket til en av disse mystiske steinhyttene er det hugget inn en fin kompassrose. Vi kjenner over 50 slike kompassroser i Norge, i hovedsak på kysten av Sør-Norge. De ligger som regel på høye utkikkspunkt, hvorfra loser eller soldater brukte dem til å ta peilinger mot skip. Disse kompassrosene kan man datere ved å finne deres innhugde misvisning (forskjellen mellom magnetisk og geografisk nord, som forandrer seg lineært), korrigert for lokale variasjoner. Deretter har man tabeller for å kunne datere dem. I tillegg kan utformingen av selve rosen, antall ringer og streker, samt symboler hjelpe til med dateringen. Vi har fått en ekspert til å se på rosen i Hengsøy og etter nøye vurdering kommer han til at rosen mest sannsynlig ble hugget inn rundt 1745.

Hummerhytte

Som på de aller fleste av de store holmene og øyene ytterst i skjærgården utfor Sola har det også på Hengsøynå stått en såkalt hummerhytte. Dette var mindre et-roms hytter bygget av hummerfiskerne til å overnatte i under sesongen. Dermed slapp de å ro eller seile inn til fastlandet hver kveld. I stedet kunne de bruke tiden til å sette og trekke teiner. Hytten på Hengsøynå ble bygget i en kløft i skråningen ned mot sundet mot Store-Tjør så tidlig som på 1850-tallet. Den ble dessverre brent ned lenge før 2. verdenskrig, og i dag finner vi kun litt knust takstein til minne om den.

Store-Tjør

Havnen på Store-Tjør

Helt i sør på Store-Tjør kan man fremdeles se et havneanlegg bygget av hummerfiskerne. Her er det flere kaier, steinlagte stier og fortøyningspåler. Et lite nes leder inn til dette stedet. Her satt alltid Arnt Risa en hummerteine eller to fra land og fikk ofte hummer. Kameratene kalte derfor det lille neset for ”Nasen ans Arnt”.

Losaberget

Like øst av havneanlegget er det et bratt berg som går rett ned i sjøen. Her liker godt skarven å stå med utspilte vinger for å tørke fjærene. I tillegg var dette fast tilholdssted for losene fra Tananger og Rott. Her var svaberget så bratt, med dypt vann like utenfor, at de kunne ligge med losskøyta. De lå her på vakt mens de ventet på melding over VHF’en om ankommende skip som trengte los. En mengde bolter i fjellet minner oss om denne aktiviteten. Selv om dette tok slutt for mange tiår siden bærer fremdeles berget navnet Losaberget.

Hummerhytten


Lenger nord på øya ligger en av de største og fineste hummerhyttene vi kjenner, og den vi kjenner historien til i størst detalj. Det er og hytten med den tristeste skjebnen.

Dette er en hytte i tre som opprinnelig fungerte som stabbur på Vodl, på Tjora. Den ble i 1880-årene flyttet ut hit. Raskt fikk den navnet Risahytta, siden det for det meste var hummerfiskere fra Risa som brukte den. Flere ganger skjedde det at hummerfiskerne ble strandet her ute i flere dager på grunn av uvær. Da reddet hytta dem fra elementene.

28. april 1927 lå fire lag med hummerfiskere her ute. Et lag bestod vanligvis av to menn, med minimum en færing. Denne gangen hadde de seks båter, fire færinger og to motorbåter. Motorbåten ble brukt til å transportere folk, forsyninger, agn og teiner ut til øyene. Færingen ble brukt i det daglige arbeidet med å sette og trekke teiner, samt det sedvanlige matfisket. Denne gangen blåste det opp til et så fryktelig uvær at de digre bølgene skyllet bort alle båtene og nådde nesten helt over øya frem til den lille hytta hvor karene lå og sov. De ble først berget etter et par dager av losene på Rott. På land hadde man funnet rester etter båtene og regnet med at alle sammen var omkommet.

Hytten har blitt pusset opp flere ganger, sist av folk fra Rott på 1980-tallet. Da vi i 2009 ønsket å fortsette denne tradisjonen og gi hytten en lenge etterlengtet overhaling ble vi nektet av miljøvernavdelingen hos fylkesmannen. De mente at det ikke ville være mulig å restaurerer den slik den nå var forfalt. Dette var vi sterkt uenige i, og i motsetning til fylkesmannen hadde vi flere bygningskyndige og tømmermenn med i gruppen. De mente alle at dette var en kurant sak å fikse.

Svaret ble likevel nei. Dermed forfalt hytten i nye 12 år. Litt ulovlig nødarbeid ble gjort, men det var ikke nok. Vinteren 2021 raste dessverre dette unike klenodiet sammen, etter å ha kjempet mot storm og uvær i nesten 140 år. Nå er den i hvert fall ikke lenge mulig å restaurere, så takket være miljøvernavdelingen hos fylkesmannen er kommunen enda et historisk bygg fattigere.

Penguin-tårnet


Enda lenger nord på øya står det et tårn som vi kjenner igjen, som også kan sees fra land. Dette er et tårn identisk med det som står på Gårskot. Det var fylt av elektronikk og måleinstrumenter brukt til å spore Penguin-raketter skutt fra Vigdel fort. I tillegg til det tomme tårnet ligger det i dag også et par store blybatterier igjen som etterlatenskap etter forsvaret, like vest av tårnet.

Peilstand Storkjör

Like øst av tårnet ligger det er par grunnmurer i betong. Dette er restene etter en vakthytte som tyskerne bygde her ute under krigen. Sommeren 1940 bygde den tyske marinen såkalte ”Peilstande”, peilestasjoner, på Håstein og Kjør. Allerede 20. juni 1940 var ”Peilstand Storkjör” ferdig bygget, mens stasjonen på Håstein var under bygging. Utrolig nok hadde denne hytten omtrent samme funksjon som det moderne tårnet like ved. Soldatene som var stasjonert her ute skulle observere skudd avfyrt fra Vigdel fort og korrigere ilden. Mot slutten av krigen innførte marinen ”Seipa-Lepa”, et system hvor peilingen ble gjort av instrumenter og regnemaskiner i kommandobunker på fortet. Det er trolig derfor at stasjonen på Tjør ble nedlagt i 1944.

På bilder tatt av tyske soldater stasjonert her ute kan vi se at de holdt kaniner. Det er kanskje herfra de kommer alle kaninene som i dag befolker øya. I dag ser vi kun grunnmuren til huset og vanntanken, i tillegg til bolter i svaberget hvor tyskerne la til med båter når de losset forsyninger og utstyr.

Kommentarer til denne saken