Noen ønsker et livssynsnøytralt samfunn. Det er verken mulig eller ønskelig. Men et livssynsåpent samfunn vil vi ha. Et samfunn som anerkjenner menneskets behov for åndelige verdier, og hvor det er like naturlig å snakke om tro som om «nyheter og værvarsel». Tro er personlig, men ikke privat. Jeg ønsker meg et samfunn hvor det er rom for tro i det offentlige rom, og med Norges historie burde det være helt naturlig.

Selvfølgelig kan et «God bless you» både virke og være overfladisk når vi hører det fra f.eks. politikere i USA. Det er ikke vår sak å dømme i det, så det lar jeg ligge. Men i Norge er det på nærmest motsatt. Det er lite rom for et «Gud velsigne Norge», eller «la oss be for landet vårt» i det offentlige rom. Det skal helst gjemmes til kirkerommet eller innenfor hjemmets fire vegger. Fedrelandssalmene som synges på 17. mai og spilles hver gang en norsk utøver vinner et mesterskap, er heldigvis gode unntak.

Et livssynsåpent samfunn betyr selvsagt at det er rom for ulik tro. Det må og skal respekteres. Vi skal ikke tilbake til «Olav den hellige» eller perioder i historien da den kristne religionen ble påtvunget hver og en som et politisk virkemiddel og maktredskap. Men den berøringsangst som utvikler seg i landet vårt i forhold til kristen tro og forkynnelse er likevel både historieløs og feilslått. Vi må ta vare på vår grunnvoll.

Norge er hva det er i dag på grunn av menneskers arbeidsinnsats, gründermentalitet og nyskapning, politiske bevegelser, felles verdier, og levende kristne bevegelser som har løftet menneskers livsstandard til nye høyder. Et av stikkordene er Hans Nielsen Hauge og Haugianismen på 1800-tallet nettopp i en tid da landet vårt gjenvant si frihet.

Jeg har respekt for menneskers ulike livssyn og religiøs tro. Men jeg skammer meg ikke for min egen tro, eller for vår egen historie. I trygghet på egen tro og verdier kan vi leve åpent og frimodig og møte andre med forståelse og toleranse. Rom for tro er viktig for både enkeltmennesket og samfunnet.

I respekt for den tro og kultur som har løftet vårt land gjennom generasjoner, kan vi også som samfunn møte andre med toleranse og respekt.

I Solapolitikken arbeides det nå med «Planprogram for kommuneplanens samfunns og arealdel». I utvalg for levekår fikk KrF enstemmig gehør for følgende vedtak:

«Belyse hvordan kirke,- tros,- og livssynssamfunn kan være partnere i utviklingen av et levende lokalsamfunn». Det er positivt.

Tro og religiøs praksis er en viktig del av samfunnet og av demokratiet. Ca. 80 prosent av Solas befolkning er medlem av et tros- og livssynssamfunn. Disse er viktige fellesskapsarenaer, og de bidrar til å løse sosiale utfordringer og er viktige kulturbærere. Disse må være naturlige partnere i utviklingen av velferdssamfunnet. Vi må legge til rette for et livssynsåpent samfunn som tar menneskers åndelige og sjelelige behov på alvor.

Til slutt vil jeg si: Gud velsigne Sola!