Jone ønsker å ta et oppgjør med sin egen barndom. Gjorde barnevernet nok? Nå vil han ha svar.
Trine Barka Højmark

– Hvorfor skjønte ikke barnevernet at jeg ikke hadde det bra hjemme

Først da Jone var elleve år kom han i sitt endelige fosterhjem. Hvorfor tok det egentlig så lang tid før barnevernet grep inn? Han mener de burde skjønt at han ikke hadde det bra.
Publisert

– Jeg husker volden hjemme. Jeg husker spesielt godt å bli sparket ned trappen og slengt inn i veggen, sier Jone Skartveit på spørsmål om hva han husker fra sin egen barndom.

Barnevernet var involvert i familien til Jone fra foreldrene hans fikk sitt første barn. Hans eldste søster ble tatt da hun var to måneder gammel. Likevel måtte Jone bli åtte år før barnevernet overtok omsorgen for ham.

Hvorfor grep ikke barnevernet inn tidligere? Det er det spørsmålet Jone stiller seg selv.

Nå vil han ta et oppgjør. Et oppgjør med sin egen oppvekst.

– Hva gikk egentlig galt og hvorfor? Jeg trenger en forklaring, sier Jone.

Barndommen hans ligger som en vond klump nederst i magen. Han ser ikke ut til å bli kvitt den.

– Har du noen gode minner fra barndommen?

– Nei, svarer Jone kontant.

Han husker det mest som stress og kaos.

– Jeg har egentlig tapt barndommen min, sier han.


Ville blitt tatt ved fødselen

Solabladet har de siste månedene gått gjennom alle sakspapirene som finnes i barnevernssaken til Jone.

Det er over tusen sider.

Vedtak, søksmål, rettsdokumenter, evalueringer og rapporter.

Vi vil med denne historien sette søkelyset på den vanskelige vurderingen om når barnevernet bør overta omsorgen for et barn. Hvor lenge skal det settes inn mislykkede hjelpetiltak, før barnevernet faktisk griper inn? Hvilke konsekvenser får det å gripe inn for sent?

Selv vet Jone godt når han mener barnevernet burde overtatt omsorgen;

– Hvis jeg hadde fått bestemme selv, ville jeg blitt tatt på sykehuset etter fødselen og blitt plassert i et godt fosterhjem med en gang.

– Da hadde jeg kanskje fått utviklet meg til å bli et enda bedre menneske, sier han.

Bekymring fra første stund

Historien til Jone starter før han ble født. La oss spole tilbake til 1985.

Dette året får Jones foreldre sitt første barn. Moren er ung og forholdet med faren er turbulent. Stavanger kommune, som foreldrene bodde i den gang, bestemmer at moren må bo på et mødrehjem i tiden før og etter barnet kommer til verden. Hun skal få støtte og råd til hvordan hun skal være en god mor.

Men det skjærer seg. På et tidspunkt blir den nyfødte babyen forlatt alene på mødrehjemmet, mens moren går på pub. Kommunen er ikke fornøyd med oppfølgingen foreldrene gir barnet. To måneder etter fødselen overtar barnevernet omsorgen. Foreldrene samtykker.

Tre år senere er et nytt barn på vei. Foreldrene bor nå i Sandnes kommune. Stavanger kommune mener at barnevernet i Sandnes bør vurdere omsorgsevnen til de kommende foreldrene. Når ett barn allerede er tatt, blir det en automatisk bekymringsmelding for nye barn.

Følger med på familien

Barnevernet i Sandnes blir også bekymret etter å ha satt seg inn i familiens situasjon. Moren til Jone har selv lidd en vond skjebne i sin oppvekst på et barnehjem. Hvordan har dette påvirket henne? Barnevernet følger familien nøye.

Det selv å ha vært et barnevernsbarn betegner barnevernslederen i Sola som en middels risiko for omsorgssvikt for egne barn. Moren har også tidligere blitt vurdert som «evnesvak» og har hatt et vernet arbeid.

I 1990 kommer Jone til verden. Han blir nummer tre i rekken, men kun to av barna bor hos foreldrene.

Foreldrene takler den praktiske omsorgen av barna, men barnevernet i Sandnes er usikre på om foreldrene vil klare oppgaven med å stimulere og sette grenser for dem. De tviler på om foreldrene vil kunne prioritere barna foran egne behov.


Jone vokste opp i Sola på 90-tallet og barnevernet var involvert i familien hans siden det første barnet kom i 1985.

Jone vokste opp i Sola på 90-tallet og barnevernet var involvert i familien hans siden det første barnet kom i 1985. Foto:


Flytter til Sola

I 1991 flytter familien til Sola.

Barnevernet i kommunen blir straks involvert i familien etter brev med bekymringer fra Sandnes kommune. Sandnes kommune skriver at de er sterkt bekymret for barna. Også tilsynsfører i familien uttrykker sterk bekymring og mener det er svært viktig med videre oppfølging av familien.

Barnevernet i Sola kommune tar kontakt med familien, men møter motvilje. De ønsker å sette inn husmortiltak - en person som kan komme inn i familien og gi råd og veiledning om omsorg av barn. Men foreldrene er skeptiske. Det blir derfor ikke noe av dette tiltaket. I stedet for vedtar de å dekke barnehageutgifter, og begrunner det med at barnehagen kan gi barna den stimuleringen og treningen som foreldrene ikke klarer alene.

Barnevernet i Sola vurderer dette som en ressurssvak familie og mener Jone virker redd og stille. De skriver i en vurdering at foreldrene har liten forståelse for barnas væremåte og behov for stimuli.

«Stadig bekymret»

Det går ett år. Jone er nå 2,5 år.

Barnevernet i Sola er fortsatt bekymret for barna, men sliter med å få kontakt med foreldrene. De har likevel ikke gjort noen ytterligere grep siden sist. I et brev til foreldrene skriver barnevernstjenesten at de stadig er bekymret for barna og usikre på hvorvidt barnas behov for stimulering, grensesetting og aktivisering vil kunne bli dekket i hjemmet etter hvert som de blir eldre.

De skriver at de vil komme på besøk, men sliter med å få innpass i familien. Foreldrene ønsker ikke kontakt med barnevernet.

– Jeg husker at far slengte døra igjen da barnevernet kom på besøk, sier Jone i dag.

Barnevernslederen i Sola innrømmer i dag at det kan være mye barnevernet ikke visste fordi dette var en lukket familie og de ikke fikk innpass.

– Det eneste barnevernet jobbet ut i fra var det de selv så og erfarte. I tillegg til informasjon fra foreldre og informasjon i møter med samarbeidspartnere som besøkshjem, barnehage, skole og SFO. Det var vanskelig for folk å komme inn hjemme hos denne familien. En av grunnene til at det gikk langt i denne saken, var fordi dette var en lukket familie. Barnevernstjenesten fikk verken bekreftet eller avkreftet sine bekymringer, sier leder for barnevernstjenesten i Sola Kjersti Sandanger.

– Og så klarte barna seg for bra for lenge. Før en så det utpå, sier hun og presiserer at man i dag vet mer om hvordan barn reagerer ulikt.


Jone har fem hele søsken og alle har blitt tatt hånd om av barnevernet.

Jone har fem hele søsken og alle har blitt tatt hånd om av barnevernet. Foto:

Første utredning

Tilbake i 1992. Barnevernet skriver i ett brev til foreldrene at siden de ikke har lykkes i oppnå kontakt med dem, så vil de kontakte en sakkyndig for å vurdere omsorgsevnen deres. De er bekymret for barna, men får ikke kommet tett nok på familien til å forstå hvordan barna egentlig har det. De blir ofte møtt av en lukket dør når de kommer på besøk og vet ikke nok om familien til å vurdere alvorlighetsgraden av bekymringen de sitter med.

Det går likevel nesten ett år til uten at barnevernet i Sola gjør noen flere tiltak. Høsten 1993 bestemmer barnevernet seg for å oppnevne en sakkyndig. Men heller ikke han får innpass.

Foreldrene nekter å la den sakkyndige komme på hjemmebesøk. De frykter barna vil bli tatt fra dem og vil ikke samarbeide. Den sakkyndige må derfor snakke med barna i barnehagen i stedet for hjemme.

Barnehagen forteller at Jone er avhengig av nær voksenkontakt og virker var på egen og familiens situasjon. Foreldrene virker ikke opptatt av hvordan han har det i barnehagen.

«Bør vurdere omsorgsovertakelse»

I starten av 1994 er rapporten klar. Konklusjonen er ikke til å misforstå.

Den sakkyndige mener at foreldrene ikke er i stand til å mestre oppdragelsen av barna selv. Han mener at omsorgen ikke er god nok. Foreldrene klarer det praktiske - som å holde huset rent - men på det overordnede plan er det ikke godt nok. De trenger bistand.

Forslaget den sakkyndige så kommer er å prøve noen mer inngripende hjelpetiltak som å sette inn miljøarbeider i hjemmet tre dager i uken. I tillegg til at alle barna bør få besøkshjem. De er nå fire barn som bor hjemme.

Hvis dette ikke fungerer bør kommunen overta omsorgen for barna, mener han.

Tiltakene skal vurderes etter et halvt år og dersom foreldrene motsetter seg hjelp eller hvis hjelpen ikke fungerer slik den er ment, bør omsorgsovertakelse settes i gang.

Jone sin historie kunne gjerne sluttet her. Det skal likevel gå fire år til før Jone flytter hjemmefra.


I denne rapporten sier en sakkyndig at barnevernet bør overta omsorgen for Jone og søsknene. Det skal likevel gå fire år til før barna flytter hjemmefra.

I denne rapporten sier en sakkyndig at barnevernet bør overta omsorgen for Jone og søsknene. Det skal likevel gå fire år til før barna flytter hjemmefra. Foto:

Fyller ut fosterhjem-søknad

Kommunen prøver å sette inn en miljøarbeider i familien. Ikke uventet fungerer det ikke. Foreldrene ønsker ikke hjelp. De vil klare seg selv.

Det foreligger ingen dokumenter som viser en vurdering av disse tiltakene. Men i slutten av 1994 skjer det noe. Barnevernet fyller ut et skjema om varig plassering i fosterhjem for Jone. Årsaken som oppgis er foreldrenes manglende omsorgsevne.

Det finnes ikke noen dokumenter som viser videre oppfølging av fosterhjem-søknaden. Men en måned senere blir imidlertid familien søkt inn på et Foreldre- og barnsenter for opplæring. Et nytt hjelpetiltak.

Satte i gang omsorgsovertakelse

Barnevernslederen i Sola kan i ettertid fortelle at det som egentlig skjedde var at det ble satt i gang en prosess mot en omsorgsovertakelse, men at denne ble stoppet.

– Vi satte i gang en prosess med å lete etter fosterhjem og forberede en sak om omsorgsovertakelse, sier Sandanger.

Men, på den tiden var Sola kommune organisert slik at et politisk utvalg kalt Sosialnemnda bestemte om saker om omsorgsovertakelse skulle tas videre til Fylkesnemnda for sosiale saker i Rogaland. I denne saken satte politikerne foten ned og mente at barnevernet burde prøve flere hjelpetiltak. Nemnda mente at siden foreldrene ikke hadde tatt i mot hjelp, så kunne ikke barnevernet si at hjelp ikke fungerte.

Dermed stoppet prosessen med omsorgsovertakelse opp.

«Et stykke igjen»

Høsten før har barnehagen meldt om at Jone viser en uro og har konsentrasjonsproblemer. Han er mer utrygg. Barnehagen sier de har liten kontakt med foreldrene.

I løpet av februar 1995 får familien plass på et Foreldre- og barnsenter. I april får også Jone et besøkshjem og en støttekontakt, fordi familien har et svært lite nettverk rundt seg som kan hjelpe til. Flere hjelpetiltak.

Etter tre måneder melder Foreldre- og barnsenteret om at det er et stykke igjen før omsorgssituasjonen i familien er tilfredsstillende. De ser likevel en fremgang og vil utvide opplæringen. Det fører til at barnevernet setter hele omsorgsovertakelsen på vent.

– Vi ser en liten framgang og det gir nye halmstrå som vi kan jobbe med, sier barnevernslederen i dag.


Jone er nå midt i en erstatningssak mot Sola kommune. Han håper det kan gi ham en avslutning på sin tunge fortid og bane vei for andre i samme situasjon.

Jone er nå midt i en erstatningssak mot Sola kommune. Han håper det kan gi ham en avslutning på sin tunge fortid og bane vei for andre i samme situasjon. Foto:


«Ingen barn skal ha det sånn»

Høsten 1995 melder barnehagen at Jone er urolig, tåler lite og har «store problemer med seg selv». De sier at de merker godt på Jone at det er endringer i familiesituasjonen. «Ingen barn skal ha det sånn», sier barnehagen.

Det er nemlig en turbulent tid hjemme for Jone, hvor foreldrene flytter fra hverandre og sammen igjen flere ganger. Konfliktnivået er høyt. I 1996 kommer siste barn - nummer seks - til verden.

I denne perioden tar barnevernstjenesten i Sola på ny kontakt med fylkesbarnevernet, fordi de igjen er usikre på om omsorgen er god nok. Dette til tross for de hjelpetiltakene som er satt inn. Jone får mer tid hos besøkshjemmet, men det er lite som gjøres ellers.

Like før sommeren 1996 stiller barnehagen spørsmål om straff av Jone. De har overhørt noe faren har sagt om å «straffe barna» og har reagert. De lurer på om det er en negativ relasjon mellom faren og Jone og hva dette med straff egentlig betyr. De sier at Jone er redd når voksne er høyrøstet. Det er ikke dokumentert at dette er fulgt opp av barnevernet. Først tre år senere kommer det frem at barna har vært utsatt for grov mishandling hjemme.

«Vondt inni seg»

Høsten 1997 melder besøkshjemmet til Jone om at han har det vondt inni seg og virker hol - som om han ikke får nok mat hjemme. Men Jone er sterk og viser sjelden hvordan han faktisk har det på innsiden.

Barnevernslederen peker i dag på at barnevernet vet mye mer om barn og skadevirkninger følelsesmessig. På 90-tallet var det ofte de barna som gjorde mest ut av seg som fikk hjelp. Mens barn som Jone, som var robuste og lette å ha med å gjøre, ikke fikk den hjelpen de trengte fordi det ikke var synlig hvordan de egentlig hadde det.

Blir midlertidig plassert

I januar 1998 meldes det om kaos i familien. Foreldrene ønsker at barna skal bli værende i besøkshjemmene, som de har vært i denne helgen. Moren sier hun er sliten.

Barna blir midlertidig plassert i besøkshjemmene sine, og barnevernet sier at de nå vil vurdere omsorgsovertakelse. Men Jone og søsknene flytter hjem igjen i løpet av våren.

SFOen til Jone forteller om mye styr og at barna er redde for å gå hjem. De sliter ofte med å få barna hjem etter SFOen har stengt. De ansatte har vært bekymret for søsknene hele høsten 1997. De sier at barna får trusler fra foreldrene om at barnevernet skal ta dem.


Barnevernsmappen til Jone er stor og omfattende. Men her ligger det likevel ikke svar på alt.

Barnevernsmappen til Jone er stor og omfattende. Men her ligger det likevel ikke svar på alt. Foto:

Den endelige overtakelsen

I april har barnevernet fått nok og åpner sak om omsorgsovertakelse av Jone og de yngste søsknene hans. Hans eldre søster ble tatt av barnevernet allerede i starten av året.

Det er nå syv år siden barnevernstjenesten i Sola første gang var bekymret for om denne familien ville fungere. Og fire år siden forrige gang de søkte om omsorgsovertakelse. De har satt inn en rekke hjelpetiltak. Ingenting har fungert. Nå mener barnevernet det er på tide å overta omsorgen for barna.

I september 1998 kommer saken opp hos Fylkesnemnda, et domstolliknende organ som tar avgjørelse i blant annet barnevernssaker. Barnevernet sier her at de har vært bekymret for familien i lang tid, og at situasjonen toppet seg januar 1998 da foreldrene ikke ønsket barna hjem. De peker på at foreldrene har flyttet fra hverandre flere ganger og barna blir involvert i konfliktene mellom dem.

Faren er enig i omsorgsovertakelsen, mens moren ønsker å beholde barna. Faren mener de ville hatt store problemer som foreldrene selv om de bare hadde hatt et barn.

Kan bli skadelidende

I Fylkesnemnda er barnevernet klare i sin tale på at barna bør flyttes. De mener det er alvorlige mangler ved omsorgen til barna og at ytterligere hjelpetiltak er nytteløst. De frykter at barna kan bli skadelidende.

Fylkesnemnda mener moren ikke har tilstrekkelig omsorgsevne til å ta vare på barna. Hun ønsker, men får det ikke til. Barna trenger ro, stabilitet og trygghet etter hyppige flyttinger og konflikter mellom foreldrene.

Nemnda mener en omsorgsovertakelse nå vil være nødvendig og det absolutt beste for barna.

I september 1998 fattes vedtaket om at barna flyttes for godt. Barna har allerede bodd i midlertidige fosterhjem i noen måneder. Det tar da nesten seks måneder fra saken åpnes til vedtaket om omsorgsovertakelse faktisk fattes.

– I dag tar dette kortere tid, cirka seks uker. Det er mange slike uheldige ting når en går tilbake i tid, sier barnevernslederen i dag.

Avvisning er omsorgssvikt

Allerede i 1984, da foreldrene ventet sitt første barn, ble det vurdert at det var en risiko for omsorgssvikt for barn i denne familien.

Hvorfor ble ikke omsorgen overtatt før Jone var åtte år gammel i 1998?

Barnevernstjenesten i Sola har satt inn hjelpetiltak siden familien flyttet til Sola. Ingenting har fungert. I sine egne saksdokumenter skriver barnevernstjenesten at å avvise hjelpetiltak er omsorgssvikt i seg selv. Dette ble gjort allerede i 1991.

I tiden etter omsorgsovertakelsen forteller fosterfamilien at Jone virker trist, har liten tro på seg selv og reagerer kraftig på det som har skjedd. I tillegg spiser han lite. Veilederen i fosterfamilien mener Jones vansker skyldes manglende stimulering hjemmefra. En psykolog mener barna viser tydelige symptom på omfattende omsorgssvikt over lang tid. Jone og søsknene fremstår som skadede barn og har emosjonelle vansker.

Psykologen sier senere at barna lider av svak utrusting og manglende oppfølging i oppveksten. Flere av dem har vist søvnproblemer og redde for at noen skal komme inn på soverommet. Flere av søsknene har et anstrengt forhold til mat, noe som kan tyde på at regelmessig tilgang på mat ikke har vært en selvfølge. Jone har selv spiseforstyrrelse og kan spise til han spyr. Han har problemer på skolen og et stort kontrollbehov. Han trenger bekreftelse på at han er verdt noe og søker mot voksne. Det er tydelig at han mangler en trygg voksen i livet sitt.

Det er ingen tvil om at barna har tatt skade av den oppveksten de har hatt.

TIDSLINJE:

1990:

• Jone blir født

1991:

• Familien flytter til Sola.

• Sandnes kommune sier de er sterkt bekymret for familien, ber Sola kommune følge dem opp.

• Sola kommune vedtar husmortiltak og å dekke barnehageutgifter – kun det siste blir gjennomført.

1993:

• Kommunen kontakter sakkyndig etter mislykket oppfølging av familien.

• Foreldrene motsetter seg samarbeid med sakkyndig.

1994:

• Sakkyndig rapport konkluderer med at omsorgen ikke er god nok. Foreslår omfattende hjelpetiltak og dersom det ikke fungerer bør kommunen overta omsorgen for barna.

• Barnevernet setter i gang sak om omsorgsovertakelse, men denne blir stoppet i Sosialnemnda.

• Jone får støttekontakt og besøksfamilie.

1996:

• En ny utredning av familien settes i gang.

• Foreldrene flytter fra hverandre og så sammen igjen.

• Jone får mer tid i besøkshjemmet

1998:

• Foreldrene ønsker at barna skal bli værende i besøkshjemmet.

• Barnevernet starter ny prosess om omsorgsovertakelse.

• Jone flytter i fosterhjem.

• I september overtar barnevernet formelt omsorgen for Jone og søsknene hans.

1999:

• I en sak om samvær kommer det frem at barna har blitt utsatt for grov mishandling da de bodde hjemme. Moren bekrefter deler av dette. Faren nekter for alt.

• Det skal være snakk om slag, biting, spyling med kaldt vann, innelåsing, sparking ned trapp, risting og vasking av munn med Zalo.

2000:

• Jone flytter til barnehjem etter at det ikke fungerer i fosterfamilien.

2001:

• Jone flytter til sitt endelige fosterhjem.


Grove straffemetoder

I november skal Fylkesnemnda vurdere hvor mye samvær foreldrene skal ha med barna. I denne saken kommer det frem at barna har blitt utsatt for grov mishandling da de bodde hjemme i form av å ha blitt slått, spylt med kaldt vann, blitt bitt, ristet, innelåst og fått vasket munnen med Zalo. Det er også snakk om annen vold. Jone og søsteren har fortalt til fosterforeldrene at de har blitt slått, kastet ned en trapp og bitt av foreldrene. Også de andre søsknene har fortalt om liknende forhold til sine fosterforeldre.

Ifølge barnevernet har moren fortalt at faren har spylt barna med kaldt vann, mens hun selv innrømmet å ha bitt barna, vasket munnen deres med Zalo og låst dem inne. Faren nekter for enhver form for mishandling, bortsett fra at moren skal ha bitt Jone. Ifølge barnevernet har moren beskrevet hvordan hun og faren utøvet fysisk mishandling mot Jone og søsknene. Barnevernet har i et skjema krysset ut for at Jone «ofte» ble utsatt for fysisk mishandling.

En psykolog skriver at foreldrene har foretatt en hardhendt og tilfeldig grensesetting av barna.

Oppdaget ikke volden

Jone har et stort behov for å konfrontere barnevernet med hvorfor han ble værende i hjemmet så lenge og hvorfor barnevernet ikke skjønte at han og søsknene ikke hadde bra. Sammen med Solabladet møter han leder for barnevernstjenesten i Sola for å få svar.

– Hvorfor så dere ikke all volden som pågikk da vi bodde hjemme? spør Jone barnevernslederen

– Sikkert fordi vi ikke fikk innpass i familien, svarer barnevernsleder Kjersti Sandanger.

– Det var heller ingen som fortalte noe eller snakket om dette. Fokuset på og kunnskapen om vold og voldens skadevirkninger er betydelig styrket i dag, legger hun til.

Første gang mishandling nevnes i Jones barnevernsmappe er under saken om samvær i 1999. Men visste noen i barnevernet om det før? Det er det spørsmålet Jone stiller seg. Han skjønner ikke helt hvorfor ingen skjønte.

Barnevernslederen går ut i fra at det var først etter omsorgsovertakelsen de snakket med barna og fikk vite om dette.

– Det er ting jeg går ut i fra at vi ikke visste på et tidligere tidspunkt. Det er ting som ikke har kommet fram da sakkyndig var der, sier Sandanger.

– Spørsmålet nå blir; visste de som jobbet med denne saken de tingene (vold red.anm) den gang da? Og hvis de ikke visste det, burde de ha visst det? Dette er en åpen erstatningssak som det må konkluderes i, sier barnevernslederen.



Kjersti Sandanger, leder for barnevernstjenesten i Sola, vil ikke konkludere med om barnevernet burde grepet inn tidligere, men er enig i at Jone har hatt en tøff barndom og sitter igjen med et tap.

Kjersti Sandanger, leder for barnevernstjenesten i Sola, vil ikke konkludere med om barnevernet burde grepet inn tidligere, men er enig i at Jone har hatt en tøff barndom og sitter igjen med et tap. Foto:


Snakket lite med barna

– Dere så ikke på hvordan vi barna hadde det. Er ikke det kritikkverdig, spør Jone når han møter barnevernslederen.

– Det er kritikkverdig og det hadde ikke skjedd i dag. Men det er vanskelig å si hva barnevernstjenesten kunne se og oppdage ut i fra hvordan vi jobbet den gang da. Jeg ser i mange gamle saker at barnas stemme nesten er fraværende. I dag kan vi ikke ha en barnevernssak uten at barnet blir snakket med fra dag én, sier Sandanger.

Hun mener noe av det rare med denne saken er at det ikke har kommet inn bekymringsmeldinger fra andre instanser. Både barnehage og SFO har likevel tydelig uttrykt bekymringer når barnevernet har spurt dem hva de mener.

– Før i tiden tenkte man at det ikke var vits å melde inn bekymringer hvis barnevernet allerede var involvert i en familie. Det er helt annerledes i dag, sier Sandanger.

– Jone har hatt en vanskelig oppvekst, men hvorfor det ble slik finnes det ikke ett svar på. Det er summen av alt, mener hun.

Flytter igjen og igjen

Jones historie slutter derimot ikke helt ennå.

Det fungerer ikke hos den første fosterfamilien. Jone mistrives og forteller at han prøver å rømme og tenne på huset som en protest. Fosterfamilien bestod allerede av mange barn før Jone og søsteren kom og etter et par år innser fosterforeldrene at de ikke klarer begge fosterbarna. De ber om å få slippe Jone.

Jone er opprørt over at barnevernet splitter han og søsteren.

Fostermoren sier i dag at hun er enig med Jone at barnevernet burde grepet inn i familien hans mye tidligere.

Sommeren 2000 flytter Jone inn på et barnehjem. Dette blir andre gang Jone bytter hjem på kort tid. Han har allerede flyttet fem ganger i løpet av sitt korte liv.

– Det er selvsagt ikke ønskelig å ha en slik mellomfase, men det ble vurdert som nødvendig for å finne det endelige tiltaket (fosterhjemmet), sier barnevernslederen i dag.

Får sitt endelige hjem

Målet er at barnevernet skal finne ut om Jone skal bo i en familie eller om han bør bo på institusjon. Men Jone har det heller ikke bra på barnehjemmet. Han forteller om å bli banket av andre barn. Han var redd. Dette står det ingenting om i evalueringene av hans opphold på barnehjemmet.

Etter et drøyt år finner barnevernet i Sola ut at Jone bør flytte i en fosterfamilie fordi han har et stort omsorgsbehov. Jone bytter hjemsted igjen – men denne gang for siste gang.

I november 2001 kommer Jone til sitt endelige hjem. Han er nå elleve år. Dette blir et godt fosterhjem for Jone og her blir han værende til han fyller 18 år.


Jone på barnehjemmet som han bodde på i ett år før han kom til sin endelige fosterfamilie.

Jone på barnehjemmet som han bodde på i ett år før han kom til sin endelige fosterfamilie. Foto:


Klarer seg gradvis bedre

Det er problemer med Jone i starten, men fosterforeldrene legger vekt på klare grenser. Det fungerer. Jone ligger etter faglig på skolen, men blir stadig bedre. Etter hvert melder fosterforeldrene om en gutt som har venner, kjæreste og klarer seg på skolen. Oppfølgingen fra barnevernet blir gradvis redusert. Fostermoren sier i dag at det har gått bedre med Jone enn hun hadde forventet da han kom til dem.

Jone var heldig og havnet i et godt fosterhjem. Han klarer seg bra og får seg jobb. I dag utdanner han seg til å bli helsefagarbeider og har en sønn han har delt omsorg for.

– Jeg er veldig klar på at selv om jeg har hatt det dumt og fælt i min barndom, skal ikke han ha det. Jeg vil gi ham den oppveksten han har rett og krav på, som jeg ikke fikk.

Vil ta et oppgjør

Jone klarer likevel ikke å legge fortiden sin bak seg.

Han ønsker å ta et oppgjør med Sola kommune og barnevernet. Hvorfor reddet de ikke barndommen hans? Gjorde de virkelig det de skulle? Han sliter med å forstå at foreldrene kunne ha omsorgen for ham og søsknene i så mange år, da deres første barn ble tatt etter kun noen måneder.

I 2014 bestemmer han seg for å hente ut sin barnevernsmappe. Han går gjennom papir for papir og blir overgitt over sin egen historie. Var dette barndommen hans?

Jone grubler mye over hva han skal gjøre med dette. Skal han orke å ta et oppgjør med fortiden? Det vil jo kreve mye av ham.

Så bestemmer han seg for å stå i det.

– Jeg mener selv at jeg fortjener en forklaring. Det skal ikke ta åtte år. Jeg har jo mistet hele barndommen min. I tillegg ønsker jeg en kompensasjon. Jeg tror jeg hadde klart og lagt dette bak meg da, fordi kommunen hadde erkjent noe.

Han tenker også på alle andre som har hatt en oppvekst som han. Jone vil bane vei for dem og være med å gjøre en endring på systemet slik at det kan bli bedre.


Jone har gått gjennom papir for papir og mener at noe må være galt. Barnevernet burde grepet inn tidligere, mener han.

Jone har gått gjennom papir for papir og mener at noe må være galt. Barnevernet burde grepet inn tidligere, mener han. Foto:


«Grov uaktsom passivitet»

Jone kontakter advokatfirmaet EBT og setter dem på saken. Advokaten er klar i sin konklusjon og skriver følgende i et brev til Sola kommune:

«(...) har kommet til den konklusjon at det kan rettes sterk kritikk mot barnevernstjenesten i Sola kommune for at de ikke overtok omsorgen for Jone lenge før enn i 1998, da han var 8 år gammel. Omsorgen for ham burde vært overtatt minimum 4 år før dette».

Advokaten mener Sola kommune har unnlatt å reagere og utvist grov uaktsom passivitet, da de ikke overtok omsorgen etter at en sakkyndig anbefalte dette i 1994. Han mener det ikke er godt nok at kommunen har hatt kontakt med familien i en årrekke og satt inn tiltak som ikke har hjulpet.

Han forstår at kommunen har behov for en periode med prøving og feiling, men mener at 7,5 år er for lenge. Advokaten ba om en skriftlig beklagelse og kompensasjon til Jone. Han mener kommunens passivitet har gått på bekostning av Jones barndom og utvikling.

Har tatt skade

I 2016 møter Jone og barnevernslederen hverandre sammen med advokatene. Men det var stort sett advokatene som snakket. Nå sier barnevernslederen at de venter på en dokumentasjon av skader fra Jone for å kunne ta saken videre.

Sola kommune har ingen egen ordning for erstatning i barnevernssaker. Derfor behandles Jones sak som en hvilken som helst erstatningssak, etter Lov om skadeerstatning. Det blir det samme om det er en plattformulykke eller en barnevernssak. Det kreves dokumentasjon på at Jone har fått en skade som følge av at barnevernet har gjort en feil.

Selv om det er åpenlyst at en oppvekst som Jones vil gjøre noe med deg, har Jone nå fått en diagnose som kan styrke hans sak om erstatning. Han har tilpasningsforstyrrelse, som betyr at han får atferdsvansker som en reaksjon på en tidligere eller nåværende belastning eller livssituasjon. Han har i tillegg andre utfordringer som søvnproblemer, tilknytningsproblemer og et anstrengt forhold til mat.

– Jeg er blitt fortalt at det ikke var mat i kjøleskapet da barnevernet hentet oss. Da jeg kom i fosterhjemmet i 1998 smakte jeg taco for første gang, sier Jone.

– Har forsømt seg

Advokat Rolf Larsen, som nå jobber med Jones sak, sier til Solabladet at kommunen tydelig har gjort en feil her.

– Det fremstår som klart at kommunen har forsømt seg i måten de har håndtert barnevernssaken til Jone og hans søsken. Det meste av grunnlaget for erstatningskrav er på plass her. Kommunen har gjort en dårlig jobb med å følge opp bekymringene, dokumentere og å avverge omsorgssvikt. Da sosialnemnda unnlot å iverksette omsorgsovertakelse i 1994, var dette forutsatt at hjelpetiltak virker. Det ble ikke tilstrekkelig fulgt opp, sier advokat Rolf Larsen i dag.

Advokaten har nå fremsatt et krav overfor Sola kommune og opplever dialogen med kommunen som god og positiv.

– Kommunen håndterer denne saken på en god og sikkelig måte, sier Larsen.

Kommunen har foreløpig ikke konkludert i saken. De krever nå en sakkyndig utredning som kan si noe om hvilke skader Jone sitter igjen med. Dette koster og Jone er usikker på om han vil ha råd til å gå videre med saken. Han har derfor opprettet en Spleis i håp om å få bidrag til å dekke utgiftene til en sakkyndig vurdering.

Barnevernslederen vil selv ikke konkludere med om det er gjort feil i denne saken, men hevder at de ikke har vært passive.

– Vi har ikke vært passive. Vi har vært der hele tiden, men hva vi har fått til er diskutabelt, sier Sandanger.

– Men vi er enige om at jeg har tapt noe, spør Jone da han møter barnevernslederen.

– Vi er enige om at du har med deg en tyngre bagasje og at du sitter igjen med et tap, sier hun.



– Jeg har tapt hele barndommen min og ønsker oppreisning, sier Jone Skartveit som vil legge fortiden bak seg.

– Jeg har tapt hele barndommen min og ønsker oppreisning, sier Jone Skartveit som vil legge fortiden bak seg. Foto:


– Var omsorgssvikt

– Det var en risiko i denne familien som vi måtte følge med på. Men den risikoen ble senket ut i fra foreldrenes motivasjon og ønske til å ta i mot hjelp, sier barnevernslederen.

– Men foreldrene mine ønsket jo ikke å ta i mot hjelp, svarer Jone.

– Det har vært mye motstand, men motstand i seg selv betyr ikke at barna ikke har det bra hjemme, svarer barnevernslederen.

– Men hadde vi det bra hjemme, spør Jone

– Det har det jo kommet frem at dere ikke hadde, svarer barnevernslederen.

– Men hvis vi ikke hadde det bra hjemme, er ikke det omsorgssvikt?, lurer han på.

– Jo, det er det jo konkludert med. Dette var en tydelig sak da det ble en sak. Det var en risiko som fulgte med hvert barn som ble født. Man ble født inn i en familie der det var skjørt, svarer Sandanger.

Manglende dokumentasjon

Det er mye dokumentasjon i Jones barnevernsmappe, men samtidig mangler det en del også. Det står lite om hvorfor beslutningene ble tatt og hvilke vurderinger som lå bak. Barnevernslederen begrunner dette i at dokumentasjonskravene var mye svakere på den tiden. Hun mener dette hadde sett annerledes ut i dag.

– Det er veldig dårlig dokumentert på vurderinger i gamle barnevernssaker. Alle er enige om at tiltak skal gjøres, men det er ikke dokumentert eller referert. Jeg kan se at intensjonene er riktige i denne saken, men jeg klarer ikke å se om tiltakene stemmer med intensjonene. I tillegg finnes nesten ikke barnet sin stemme, sier barnevernslederen i dag.

– Burde barnevernet overtatt omsorgen tidligere?

– Jeg kan ikke svare på det på dette tidspunktet. Det er fortsatt en åpen erstatningssak, sier barnevernslederen.

– Er det tiden det var i som gjorde at det ble slik det ble?

– Det har helt klart medvirket. Det er mye som kunne vært annerledes hvis vi begynte med like kort i dag, men jeg vet ikke hvor lang tid det hadde gått. Vi hadde nok uansett begynt med hjelpetiltak først, sier Sandanger.

– Alt var kaos

– Hva husker du selv fra barndommen?

– Jeg husker at det var mye kjefting og smelling. Foreldrene mine stresset hele tiden. De hadde ikke den roen som foreldre skal ha, sier Jone.

– Når forstod du at det var noe annerledes med din barndom?

– Det slo meg for noen år tilbake. Jeg ble godt inkludert i min daværende kjærestes familie og fikk høre om hennes oppvekst. Da gikk det opp for meg at jeg ikke har fått dette da jeg var liten.

– Hvor føler du hjemmet ditt er?

– Jeg føler egentlig ikke at jeg har et hjem som jeg tenker er mitt hjem.

Jone har i dag litt kontakt med moren, men ingen kontakt med faren. Han har derimot veldig god kontakt med flere av søsknene sine.

Foreldrene til Jone ønsket ikke å bidra til denne artikkelen. Solabladet har også vært i kontakt med begge fostermødrene til Jone som ikke ønsker å bli trukket ytterligere inn i saken. Vi har derfor valgt ikke å navngi dem.

Jone har i dag et annet etternavn enn sine biologiske foreldre.

BARNEVERNSLOVEN:

§ 4-4.Hjelpetiltak for barn og barnefamilier.

Barneverntjenesten skal bidra til å gi det enkelte barn gode levekår og utviklingsmuligheter ved råd, veiledning og hjelpetiltak. Hjelpetiltak skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien.

Barneverntjenesten skal, når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, sørge for å sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien.

§ 4-12.Vedtak om å overta omsorgen for et barn.

Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes

a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,

b) dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring,

c) dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller

d) dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet

Et vedtak etter første ledd kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter § 4-10 eller § 4-11.

Et vedtak etter første ledd skal treffes av fylkesnemnda.

Artikkeltags