Denne saken ble først publisert i desember 2022, men trekkes opp og åpnes for alle på Nils sin 94-årsdag.
Nils Sola ble navnet til en liten guttunge som ble født på et lite gårdsbruk på Tjora for 93 år siden.
Nå ligger han langstrakt ut på en grønn sofa i sitt varme hjem i Tananger, med en stor papiravis brettet ut mellom armene. Fra sofakroken har han utsikt til havnen, som han nyter sammen med kona Bodil.
Høreapparatet tuller seg til, men med god hjelp fra Bodil som sitter nært, kan Nils fortelle sin historie.
Tyskerne landet på Sola
1940: Nils var elleve år gammel da krigen brøt ut.
Det var på var på vei til skolen i Salemskrossen at han oppdaget noen prikker på himmelen.
– Jeg skjønte ikke hva det var, men en time senere fant jeg ut at det var tyskerne som landet på Sola.
Allerede mellom klokken halv ti og ti ble skoledagen avbrutt. Skolen var full av tyskere som skulle overta bygget som sto nytt i 1937.
I et bedehus noen hundre meter bortforbi ble elevene flyttet, men det tok ikke mer enn et par måneder før tyskerne kom og ville ha dette bygget også.
Nils forteller om passersedler som ble delt ut en av de første dagene etter at tyskerne kom. Med en slik kunne de bevege seg hvor enn de ville.
Selv kjørte Nils hest og kjerre for tyskerne som var i gang med sitt byggearbeid.
– Vi spilte poker sammen da jeg oppdaget at kjerren hadde mistet hjulene, og jeg måtte springe etter på Sola sjø. Tre tyskere holdt hesten som sto fast mellom to fly. Jeg sa at jeg kunne ikke hjelpe det. Og tyskerne tok kontrollen og hjalp meg med hesten.
– Du var jo en ung gutt som fikk oppleve så mye. Nils sier alltid at tyskerne var snille med ham. Han merket ikke til forferdelighetene, legger Bodil til.
Nils ble voksen fort, og begynte å jobbe da han var åtte år gammel på familiegården på Tjora og hos naboene. Det verste han visste var da faren sendte ham ut for å plukke stein. Hest og kjerre kjøre Nils også for onkelen sin i tidlig alder.
Reiste til sjøs
– Der kommer han krabbe- og hummerfiskeren fra Sandnes inn. Til nyttår skal de opp til Lofoten og da kommer torsken, sier Nils plutselig og ser ut vinduet.
Han har kontroll på båtene som kommer inn og hvem som forlater havnen til enhver tid. Han vet mye om hvem de ulike båtene tilhører og hva de gjør i Tananger havn.
Som de fleste andre ble Nils konfirmert til vanlig tid. Og fra den dag betraktet han seg som voksen.
– Da kunne jeg gjøre hva jeg ville, så jeg bestemte meg for at jeg skulle reise til sjøs.
Og det gjorde han. Først tok han en kort reise inn til Stavanger, men der var det ingen jobb å få. Han måtte reise til England.
Sammen med en kar fra Sandnes tok Nils ferjen til Newcastle og deretter til London. Etter å ha tuslet rundt i en ukes tid ble han sendt til Holland, Rotterdam.
– Der sto båten jeg skulle jobbe på. Den var under reparasjon etter skader fra krigen, og ble liggende der i seks måneder før vi kom oss ut på sjøen.
Da var Nils 17 år gammel. Sammen med resten av mannskapet fikk han oppleve den store verden.
Han forteller at de gikk i land i Amerika og var helt nede i Buenos Aires.
På båten jobbet Nils på dekk, men han hadde et stort ønske om å gå i motorrommet. Nils minnes at da båten la til land første gang, lengtet mannskapet etter øl.
– Det fikk de ikke på båten den gang.
– Nei, dere var jo på jobb, sier Bodil lattermildt.
Videre forteller Nils at de andre dro på land for å drikke seg fulle, mens styrmann nummer en ble værende om bord. Han hadde vært på båten siden den var ny, før krigen.
Nils fikk være med styrmannen ned i motorrommet og lærte mye mens de andre var på en snurr.
17-åringene hadde ikke mer enn 230 kroner måneden, men han hadde minst like mye i overtid.
– Nils har alltid passet på pengene sine, sier Bodil.
Etter et halvt år på sjøen gikk turen fra Buenos Aires til London hvor de skulle levere olje. Da hadde Nils fått nok og reiste hjem.
Sendt rett i krigen: – Ble gransket av CIA
1950: Nils hadde så vidt gått på skolen, og den tiden han var på skolebenken gikk det mye i sang. Han skylder på krigen og forteller at de verken hadde blyanter eller papir.
Men fra den korte tiden på skolebenken hadde Nils fått seg en god kamerat. Han bodde like ved flyplassen på Sola, men var opprinnelig født i Amerika.
– Han spurte om ikke jeg kunne være med ham en tur til Chicago, for han skulle dit. Da vi kom til Amerika var Koreakrigen i gang.
– Vi kunne verken si ja eller nei. Vi måtte bidra, som alle andre på vår alder.
Bodil forteller at de to guttene latet som de ikke forsto stort, og det gjorde de nok heller ikke ettersom de nylig hadde ankommet Amerika med båt.
– Jeg hadde jo ikke gått på skole, så jeg kunne ikke mye amerikansk. Derfor tok jeg på meg flere småjobber. Det gikk to år før jeg måtte inn i militæret. Kompisen min hadde dårlig fot, så han slapp unna.
Nils kunne nå både dansk, svensk, norsk og engelsk. Det var populært, og det gikk ikke mer enn et par tre måneder før Nils fikk lønnsøkning og mottok 125 daler måneden for å være i militæret.
– Han ble gransket av CIA i tilfelle det skulle skje noe, så kunne de sende han fordi han hadde språk. I Washington D.C. har de sikkert filer på han med mer informasjon enn noen av oss vet, for de hadde vært i Norge og spurt om Nils, forteller kona.
Etter to år vendte Nils tilbake til Chicago.
«Eg kan ta deg hjem»
I 1936 ble Bodil født i Stavanger. Hun gikk på Nylund skole og holdt seg opptatt i byen med speider, turn og annen idrett.
Mye av familien bodde i Amerika, og i 1947 fant Bodils mor og far ut at de skulle ta seg en tur for å besøke familien. Bodil forteller at foreldrene reiste en sommer.
– Da far så forskjellene her og der på den tiden, var det rett hjem og søke om migreringstillatelse for å flytte. Mor har aldri vært av den flyttende sorten, men den gang fulgte de med mennene.
Det tok to år å få tillatelse, og Bodil hadde rukket å bli 13 år. Det var ikke tale om at hun skulle til Amerika når alle vennene bodde i Stavanger, men valget var ikke hennes.
Så familien flyttet til Amerika, til en liten landsby i North Dakota på prærien. Men der var mulighetene få, og det tok derfor ikke lang tid før foreldrene fant seg et hus i en forstad til Chicago. Der gikk Bodil på «high school».
Hun lengtet stadig hjem, for hun ville jo i utgangspunktet ikke til Amerika. Ved siden av skolen begynte Bodil å jobbe for å tjene penger til å reise hjem. Hun var vel 16 år da hun fikk fri og reiste alene til Norge for å treffe venninnene sine igjen.
Det var med båten Stavangerfjord, og reisen hennes har blitt godt dokumentert da båten mistet roret utenfor New York.
– På slutten begynte det å minke på poteter og vann. Jeg blir alltid sjøsyk, men jeg sto opp, kastet opp, spiste knekkebrød og kom meg ut av lugaren. Det var stor fest da vi endelig kom oss på land.
– Det eneste jeg ikke kan dele med Nils er at jeg blir sjøsyk. At han ikke fikk en kone som likte sjøen har han savnet, men vi har klart oss likevel, sier Bodil og forteller videre om hvordan de to møttes.
Det var blitt november og Bodil skulle på en norsk klubb hvor de hadde dans. Hun var snart 18 år og bodde fortsatt hjemme hos foreldrene sine på landet utenfor Chicago. Hun kjørte selv, i en gammel bil av sin far.
Den kvelden hadde han advart henne om at noe var galt med bilen, men sta som hun var og sulten på dans dro Bodil. Til ingens overraskelse gikk det galt. Bilen stoppet på veien, men Bodil kom seg på klubben.
«Åh, bilen e sonne. Eg vett ikkje koss eg ska komma meg hjem» sa Bodil høyt da dansen var over.
«Eg kan ta deg hjem» svarte 25 år gamle Nils og rakk opp hånden.
– Hadde jeg visst at det var over en times kjøring hadde jeg aldri sagt ja, sier Nils spøkefullt i dag.
Siden har det vært de to.
– Det har aldri nyttet å si at vi ikke kunne være sammen, for det var bestemt. Det viste seg senere at mor og far kjente Nils sine foreldre fra Sola. Alt skjedde med hjelp av tilfeldigheter, men det var slik det skulle være, sier Bodil.
The Studebaker
Nils havnet senere i «second army». Han forteller om en buss som gikk til fengselet i Baltimore hver dag.
Nils hadde penger og bil, så han kjørte ned og spurte om noen skulle til Baltimore.
– Jeg kjørte dem for en dale. Det dekket bensin, sier Nils.
– Jeg ville ikke i militæret, for jeg hadde bil. Den var bare tre år gammel. The Studebaker – det var stor stas, legger han til.
Men aller helst ville Nils hjem til Norge, selv om han trivdes godt med Bodil som han hadde vært sammen med i halvannet år. Men Nils hadde ikke vært hjemme siden han dro på starten av 50-tallet.
Inn til Chicago kom norske båter. Lite blyg som Nils var, spurte han om å få sitte på hjem – han og bilen.
Kjørte Solaruten
Omsider kom Nils hjem til Sola.
Der ble han fort oppmerksom på en drosje tilhørende Solaturen. Ifølge Nils skal den ha stått parkert i lang tid for ingen var visstnok kompetente til å kjøre den.
– Far min hadde kjørt litt, så jeg gikk opp og sa at jeg kunne kjøre. Jeg fikk nøklene med en gang.
Hver dag sendte Bodil brev til kjæresten og ba ham komme hjem.
«Hvis du liker meg så godt skal du bare gå til min onkel i Chicago, så får du penger og kan komme hjem og besøke meg» var Nils sitt svar.
Og penger fikk hun.
Det var på midten av 50-tallet, og Bodil hadde fått seg jobb i en bank i Chicago. Det var stas for hennes mor, som nektet datteren å dra. Men Bodil har også alltid vært sta.
«Jeg får ikke reise til kjæresten min i Norge hvis jeg ikke får lovnad om at jeg kan komme tilbake» sa Bodil til direktøren i banken, som ordnet med permisjon.
Det var første gang Bodil skulle reise med fly og overnatte på hotell. På julaften kom Bodil hjem til Nils og hans familie på Tjora. Etter noen måneder reiste hun tilbake til Chicago, og Nils kom etter.
Alltid lengtet hjem til Tananger
Vel tilbake i Amerika måtte Nils finne seg jobb. Det var ikke enkelt, for på den tiden var det mange som trengte arbeid. Likevel kom han over en stor parkeringsplass hvor de solgte Chevrolet. Der kunne han kjøre shuttlebuss for en dale timen.
Men det ble penger av det og, for Nils jobbet 60 timer uken, også på lørdager.
– Han har også kjørt taxi i farlige strøk i Chicago. Nils har alltid vært stor i munnen så han har fått seg en på trynet og blitt satt på plass noen ganger, for han klarer ikke tie stille, sier Bodil.
Nils setter inn høreapparatet igjen, og plutselig fungerer det. Nå kan han høre bedre.
– Vi sparte opp penger og kjøpte en liten enebolig. Vi giftet oss og fikk tre barn som alle er døpt i minnekirken i Chicago av en norsk prest.
1967: Bodil og Nils dro hjem en tur til Norge mens hennes søster og mor passet ungene.
– Det var fantastisk, men det ble forferdelig å være borte etter noen dager. Vi reiste hjem igjen, men vi begynte å tenke på at vi ville bo i Tananger.
På den tiden var det en del ledige tomter i Tananger. Byggefelt nummer to het det den gang. Nils forteller at det var mange som flyttet fra Rott og inn til Tananger, og at man måtte søke på kommunale tomter.
– Men Nils Sola, født og oppvokst på Sola, han fikk tomt, sier Bodil.
I 1968 pakket Nils sin kone og barn inn i en stor stasjonsvogn, og sendte dem av gårde til Tananger hvor de sikret seg en tomt.
Nils kom hjem et par måneder senere, og bygget hus oppi heien.
– Så endte vi tilbake i Tananger. Her har vi bodd lenger enn noen plass, og her blir vi værende. En av våre sønner overtok huset, en annen bor på Risnes og vi har fått oss leilighet med havnen.
Fikk sparken fra Tanangerbussen
Samme år som Bodil og Nils etablerte seg på Sola, forsøkte Nils å skaffe seg arbeid på Tanangerbussen. Men der var det ingen ledig jobb.
– Jeg tok en prat med sjefen og sa at det er de som taper på å ikke ta inn Nils, sier Bodil.
Alt ordnet seg, og Nils trivdes godt med å kjøre bussen i Tananger i mange år. Han forteller imidlertid at det brått tok slutt en dag.
– Det var julaften og jeg kom fra byen til garasjen i Tananger. Noen spurte om jeg kunne hente en pakke, så jeg lukket opp. Telefonen ringte, og det var en sint sjef som var i andre enden. Jeg hadde lysene på, og det var ikke greit. Jeg ble forbannet og sa at jeg pleier å slukke lysene, men akkurat nå måtte jeg gjøre noe annet.
«Hvis du ikke har noe annet å si på julaften kan du bare holde kjeften din» sa Nils, og med det var han ferdig som bussjåfør for Tanangerbussen.
Nils har imidlertid aldri vært arbeidsledig. Kort tid etter dro Nils offshore, men det gikk ikke lenge før en koselig mekaniker ringte og sa at han kunne komme tilbake til Tanangerbussen. Og Nils var ikke vanskelig å be.
Bodil fikk seg etter hvert jobb i banken på Sola, etter å ha vært hjemme mens huset ble bygget. Nå ønsket hun å bidra økonomisk.
– Min mor var overrasket da hun kom til Amerika og så hvordan alle mødrene jobbet. Selv hadde hun alltid vært hjemmeværende. Hun sa alltid – hvis du kommer så langt at du blir gift og får barn, pass på å være hjemme når de går og når de kommer. Det har jeg alltid sørget for.
Men da hun kom til Norge var ungene åtte, ni og elleve år. Så Bodil kunne begynne deltid. Etter hvert ble hun avdelingssjef, og fikk være med å bygge bankbygget i Solakrossen.
Har levd et interessant liv sammen: – Dans har betydd mye
Bodil sine foreldre flyttet etter hvert også fra Chicago, men de kom ikke til Norge med det første.
Nils forteller at de flyttet til Florida, og at Bodil ville reise for å besøke dem.
– Jeg spurte om jeg kunne få fri fra bussen for å reise bort i tre måneder en vinter. Året etter da jeg kom hjem igjen fikk jeg ikke fortsette i jobben.
Sola blandeverk hadde nylig etablert seg, og Nils var kjapt borte for å høre hvilke jobbmuligheter de kunne tilby.
Til tross for at Nils aldri gikk på skolen, smugleste han i storebrorens bøker. Han har nok også vært innom 20–30 jobber gjennom årene, så jobb fikk han på blandeverket også.
Nils Jobbet på Blandeverket i 30 år.
– Jeg kunne godt kjøre litt buss på si, men hvert år måtte jeg sjekke synet og da jeg var 74 var ikke brillene gode nok, så da måtte jeg gi meg. Men jeg kunne kjørt til jeg var 100 år jeg.
– Jeg har aldri trengt skole. Det gikk jo godt. Jeg sitter her i dag og har penger i banken. Jeg trenger ikke jobbe mer nå, sier Nils lattermildt.
Fram til pandemien dro Nils og Bodil årlig til Florida, hvor de hadde skaffet seg en plass å bo. Slik holdt de på i hvert fall 30 år, men nå er det slutt.
Nils har også kjørt turistbuss i Europa. Han fikk ikke lønn for det, men han fikk ta med seg Bodil til mange land.
– Nils og jeg har fulgt hverandre hele veien. Vi hadde bobil og kjørte rundt på dans hver eneste helg. Dans har betydd mye, det var sånn vi traff hverandre.
Nils sin favoritt er flat tango og sving. Bodil foretrekker engelsk vals eller sen vals, som hun og Nils har vunnet priser for i Florida.
Bodil danser fortsatt litt hjemme i stuen når musikken skrus på, men for Nils begynner det å bli noen år siden dansefoten har vært i bevegelse.