– Jeg er så langt fra perfekt som overhodet mulig, men kunne ikke brydd meg mindre. Våg å gi litt mer faen

Karoline Westad Gytre, utflyttet solabu, er glad hun vokste opp på 80-tallet, uten mobil, Facebook, Instagram og Snapchat og ikke minst foreldre som lot henne kjenne på smerte.

Karoline Westad Gytre, utflyttet solabu, er glad hun vokste opp på 80-tallet, uten mobil, Facebook, Instagram og Snapchat og ikke minst foreldre som lot henne kjenne på smerte. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Jeg tenker ofte : Hva har skjedd med dagens samfunn? Hvilket samfunn er det vi oppdrar barna vår i?

DEL

MeningerForstå meg rett, jeg er for dagens digitalisering og er fascinert over utviklingen, men det jeg ikke er fascinert over, er det sosiale medias innvirkning på enkeltmennesket.
Et sosialt media med overflod av mennesker som streber etter det perfekte; det perfekte utseende, det perfekte hjem, den perfekte familie.
Jeg er såpass gammel at jeg vet jo at virkeligheten er en helt annen.

Disse som fremstår perfekte er langt fra perfekte, slik som alle oss andre. Det perfekte er og blir uoppnåelig. Så jeg er ikke bekymret, ikke over meg selv, men jeg er svært bekymret for innvirkningen dette har på den yngre generasjonen.
De som ser et bilde på Instagram, Facebook, Snapchat eller hva det måtte være. De som kjøper dette uten å nøle. De som sammenligner seg selv med det uoppnåelige. De er jeg bekymret for.

Det er ifølge fhi.no en bekymringsfull økning av jenter som rapporterer et høyt nivå av psykiske plager. At sosiale medier har bidratt og vil bidra til at dette kommer til å eskalere, er det etter min mening ingen tvil om.

Redusert mestring er at av problemene som fører til angst, depresjon og søvnvansker.

Det er funnet en betydelig økning av jenter med psykiske problemer i alderen 15 til 20 år. Andelen har økt med skremmende 40 prosent på fem år ifølge forskning.no.

Denne utviklingen er uten tvil skremmende.

Men hva er det som bidrar til denne utviklingen?
Det kan da ikke bare være det sosiale media i seg selv. Det ville vært for lett.
I frykt for å tråkke på noen tær her, tror jeg personlig at foreldre kan være noe av årsaken.

Personlig tenker jeg at foreldre nå til dags ikke lar barna møte motgang. De ordner opp og lar ikke barna ta konsekvenser for egen handling.
Nå vil jeg ikke skjære alle under samme kam, men at det er et utbredt problem tror jeg ikke det er noen tvil om.

Hva skjer da med et barn som aldri møter motgang , som har hatt foreldre som har alltid har ordnet opp? Et barn som ikke har kjent på smerte, et barn som ikke har kjent på hvordan det er å få motgang?

Personlig tror jeg at dette med god støtte fra sosiale medier kan bidra til psykiske problemer når barnet blir såpass stort at han/hun skal ut alene i den store verden.
Det kan da føre til at hendelser som skjer, med andre ord «livet» kan bli så vanskelig å takle at man blir diagnostisert med en psykisk lidelse. Fordi man ikke har blitt lært opp til å takle livets utfordringer.

«Livet kan være ganske jævlig og trøblete uten at det heter noe annet enn livet» sa komiker Lisa Tønne i God morgen Norge i 2018. Jeg kunne ikke sagt meg mer enig.

Dagens foreldre forteller barna at de kan bli hva de vil, og barna kjøper dette.
Helt ærlig, det er fåtall av mennesker som kan bli det de vil. Vi har alle begrensninger, men min bekymring er at dagens ungdom ikke selv ser sin egen begrensning, før de går på en smell.

«Alle» går rundt og tror at det å være lykkelig er en vedvarende tilstand. For å sette det på spissen: en menneskerett. Dette er jo overhodet ikke slik livet er.

Livet er en reise med uendelige oppturer og om ikke desto flere nedturer.

En annen ting
som er bekymringsfullt er menneskets redsel for hva andre tror og tenker om vedkommende. Personlig har jeg en formening om at til syvende og sist er 90 prosent av alle mennesker kun opptatt av seg og sine.
Hva er da vitsen med å bekymre seg over alle andre?

I dagens samfunn skal man være perfekt, men man skal også våge og gi litt mer faen, ref. Per Fugelli. Det å gi litt mer faen har liksom blitt «in» i dagens samfunn.

Jeg stiller meg undrende til hvordan man skal greie å imøtekomme begge. Da dette er helt motstridende.

Man skal ikke strebe etter det perfekte, man skal ikke bry seg om hva andre tror og mener, men allikevel er samfunnet fremstilt som om alt skal være perfekt.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg er glad jeg vokste opp på 80-tallet, uten mobil, Facebook, Instagram og Snapchat og ikke minst foreldre som lot meg kjenne på smerte.
Jeg er så langt ifra perfekt som overhodet mulig, men kunne ikke brydd meg mindre, og det, det er jeg jævlig glad for.

Artikkeltags