I årevis har solabuen tjent på det de har funnet av vrakgods i sjøen, eller på strendene

Ole og Paul Hogstad kunne i begynnelsen av femtiåra sette opp dette redskapshuset på 200 kvadratmeter av strandrek.

Ole og Paul Hogstad kunne i begynnelsen av femtiåra sette opp dette redskapshuset på 200 kvadratmeter av strandrek. Foto:

Av

Jakten på havrekster og strandrek har opptatt folk i Sola og Jæren til alle tider.

DEL

Et utdrag av en artikkel i årboka til Sola Historielag 2019

Til alle tider har kystbefolkningen søkt etter gjenstander som fløt på havet og lå på stranda. Ifølge norrøn mytologi, ble de første menneskene, Ask og Embla dannet av to stokker drivtømmer. Forlis og strandinger har forekommet så lenge det har vært skip og båter og bare en brøkdel av dette har havnet i noe register. Jæren er en av de farligste kyststrekningene i landet, kanskje i hele Europa, for det er ingen sikker havn mellom Egersund og Risavika. Det skal ha forlist over 600 skip her opp gjennom tidene.

Den første som har beskrevet et forlis her er Snorre som beretter om en av Harald Hårfagres sønner som trosset alle advarsler, og la på vei ut på sjøen, og utenfor Jæren forliste han og druknet.

Bruk av havrekster og strandrek

Havrekster er vrakgods som flyter rundt i sjøen og som blir plukket opp før det kommer til land. Strandrek er det som blir plukket opp på stranda.

Havrekster og strandrek var til stor nytte på et treløst Jæren, hvor dette kunne være en betydelig inntektskilde for noen. Det å sikre seg disse verdiene lå og ligger også i dag nærmest i blodet til jærbuene.

Opp gjennom tidene har mange skuter mista dekkslasta og gått på grunne eller strandet her. Mange hundre skipsvrak ligger på sjøbunnen på denne strekningen, mange i historiens mørke. Det var først og fremst trevirke i ulike former som folk langs strendene så verdien i.

Etter pålandsvind, søkte strandsitterene med spenning i kroppen mot stranda på leting etter verdier. Bygningsmateriale var attraktivt å finne. Dette kunne brukes til reparasjoner eller for å utvide bygningsmassen på bruket. Nesten hver bygning inneholdt gjenstander som hadde komme rekende til lands. Særlig gjaldt dette større dimensjoner som bærebjelker og slindre. Trematerialene var godt impregnert av å ha ligget ei tid i salt sjø. Dessuten kunne det være tresorter som ikke råtnet så lett, og som heller ikke var utsatt for insektangrep. En kan faktisk se det i dag, da bjelker og stenderverk ofte har forskjellige dimensjoner hvis det er havrekster eller strandrek.

Egil Vigdel høster epler fra et tre vokst fra eplekjerne fra den torpederte Kaldnes.

Egil Vigdel høster epler fra et tre vokst fra eplekjerne fra den torpederte Kaldnes. Foto:

Historier om havrekster og strandrek

Det er mange historier om havrekster og strandrek. Tenk deg at du satt i en kasse ute ved Kjør en januardag, slik Johan og Karl Risa gjorde i 1907. De hadde vært ute og fisket ved Kjør og oppdaget kassen av mahogni som lå i vannet. Den verdifulle kassen ville de sikre seg. Etter mye strev klarte de endelig å få kassen opp i båten. Men båten ble ustø av lasten, så den kantret og sank. Mennene var snarrådige, de fikk tak i årer og kom seg opp i mahognikassen. De klarte å padle helt til Tjora. Kassen fikk de deretter hjem til Risa. Dagen etter ble båten deres funnet på Solastranden.

Et lignende tilfelle var det med Anker Sola, Bendiks Skretting og Johannes Moen. Som en novemberdag i 1926 var ute ved Kjør for å finne havrekster. De fant en tjæretønne drivende. Da den skulle tas om bord, drev båten på grunne og ble smadret. Heldigvis var de så nær Kjør at de kunne svømme/vasse i land der. De satte fyr på tjæren og fikk dermed signalisert til losskøyten i Tananger. Det ble redningen.

Den 16. nov. 1900 meldte kapteinen på skipet «Skjold» at det fløt hundrevis av tømmerstokker omkring Kvitsøy. Han hadde aldri sett så mye tømmer på havet. Og den 12. okt. 1903 ble hele dekkslasten på skonnerten «Ludvig» skyllet over bord. Kapteinen fortalte at hele Nordsjøen var full av vrak, props og tømmer. Props er tømmerlast av forskjellig lengde og tykkelse. Props ble brukt til avstivning i gruver, og var en periode en relativt stor eksportartikkel fra Norge, spesielt til England. Den 10. nov 1930 mistet dampskipet «Haugland» 400 favner props utenfor Feistein. Tre dager etter fant Rasmus Bore og Ola S. Helleland 1000 props på Hellelandstranda. Men det meste av lasten og annet vrakgods kom til Vigdelstranda.

Folk så verdien i strandrek. I slutten av 50-årene kjøpte en husbygger hele dekkslasten til en lekter som hadde slitt seg i en høststorm. Det var telefon eller el stolper. Materialene ble kjøpt på auksjon på Solasanden og kjørt til Ræge og saget opp til bygningsplank. Lenger sør på Jæren drev de med opphugging av skip som hadde strandet. Det ga dem en god bi-inntekt.

Det forliset som har gjort størst inntrykk på folket i Sola var da dampskipet «D/S Victoria» på 550 ton, grunnstøtte ved Kolnesholmane 23. nov. 1903. «Victoria» var på vei fra Kristiania til Vardø med stykkgods. Skipet hadde et mannskap på 19 pluss 4 passasjerer. Det hadde lagt ut fra Kristiansand samme morgen og hadde da bra vær. Men da de passerte Jæren hadde det blåst opp til storm. Skipet kom ut av kurs og gikk på et skjær ved Kolnesholmane. Folk på land på Kolnes hørte at det ble varslet med skipets fløyter. Ved en ufattelig redningsaksjon som gikk over to dager klarte de å redde 5 mann, mens 18 omkom. Etter dette rekte det mye gods i land som det ble holdt auksjon over.

Gods som drev i sjøen, kunne også være en fare for båtene. Fiskebåten «Havlys 2» sank etter kollisjon med drivtømmer. Også større båter kunne forlise av samme årsak. Det skjedde bla. Med dampskipet «S/S Dux».

Slik ble strandrek stablet for å markere eierskap. Dette ble som regel respektert.

Slik ble strandrek stablet for å markere eierskap. Dette ble som regel respektert.

Ikke bare tømmer ble funnet

Den 7. september 1939 grunnstøtte «M/S Vegesack» utenfor Tananger. Lasten var sydfrukter, mest bananer. Mye av lasten ble kastet i sjøen, og folk kom til med småbåtene sine. En god del drev og i land. Det var bananer i overflod. Enkelte ble så forspist av bananer at de fikk nok for resten av livet, fortelles det.

Så den 29. januar 1943 ble sødeplebåden «M/S Kaldnes» torpedert ved Sørskot. Den var lastet med frukt som epler og sitroner. Mye frukt rek i land. På Rott kunne de rygge ut i sjøen med hest og kjerre og rake frukten oppi. Det var så mye frukt at det kunne brukes til dyrefor. Noen plantet kjerner av eplene, og nye trær vokste opp. Disse bærer frukt den dag i dag. Kokosnøtter ble også funnet.

Men det var også farlige ting som rek i land. På Rott kom det inn en stor engelsk hornmine på land. Det ble uskadeliggjort av tyskerne og står i dag på en fjellnabbe og er Rotts største turistattraksjon. Her hendte det ikke noe alvorlig, men det kan en ikke si om det som skjedde på Sør-Kolnes. En magnetmine drev i land der i 1941 og etter hva tyskerne sa var den ufarlig. Tyske soldater hadde båret mina et stykke inn på land uten at noe skjedde. Det hadde kommet et nytt vaktlag soldater og en av dem gikk sammen med den 18 år gamle Tor Slethei bort til minen. Av en eller annen grunn eksploderte den og både Tor og soldaten døde.

Lov og rett

Siden middelalderen har utallige lovtekster omhandlet strandretten og forholdene til vrak og berget gods. Mange av rettsreferatene tar for seg tvister om bergelønn og eiendomsrett. Ifølge reglene skulle alt strandrek av en viss verdi samles og selges på auksjon. Inntektene skulle gå til staten. Etter hvert ble likevel erfaringen at inntektene ble små, auksjonen kunne ende med tap. Dette resulterte i at finneren fikk eiendomsretten til strandrek og havrekster. Derfor ble det praktisert slik at den som fant noe i strandkanten, kunne dra det i land og regne det for sitt. Strandrek var en gave fra havet.

I dag

Ennå går folk på strendene på Sola for å finne nyttige gjenstander, men som regel er det for å holde seg i form og nyte naturen. Å tenne bål av rekved, grille og drikke kaffe og å lukke øynene å høre bølgebrus og måkeskrik gir glede. Å kjenne lukten av salt sjø, det er ren terapi i en stressa hverdag!

Det ble bananer til store og små etter at skipet Vegesack grunnstøtte utenfor Tananger i 1939.

Det ble bananer til store og små etter at skipet Vegesack grunnstøtte utenfor Tananger i 1939. Foto:

Artikkeltags