Denne artikkelen er en del av Solabladets julekalender. Hver dag frem til jul henter vi frem en av våre mest leste saker i år. Den er åpen i 24 timer. God førjulstid!

– Hovedredningssentralen Sør-Norge (HRS) er en liten organisasjon med folk som virkelig brenner for det de gjør, sier Anja Bakken. Hun er nylig blitt kommunikasjonsrådgiver for HRS, og har derfor hatt mye å sette seg inn i de siste månedene.

HRS i Sør-Norge har et stort ansvarsområde, og ikke minst en stor del av befolkningen i Norge å dekke. Hele den sørlige delen av landet sør for Nordland er under HRS Sør-Norge sitt ansvar, mens HRS Nord-Norge ligger i Bodø og har ansvar for den nordlige delen.

– For å komplisere ting enda litt mer, har vi også ansvar for å holde tråden med andre land. Hvis vi får inn en nødmelding fra andre steder i verden, må vi sjekke det ut og våre redningsledere se til at myndighetene i det landet det gjelder tar over ansvaret for situasjonen, sier Bakken.

HRS er kjernen i redningsarbeid

– Jeg har opplevd at noen antar at vi er ute i felten i arbeidet vårt, men vi rykker ikke ut i helikopter når det skjer noe. Våre ansatte koordinerer andre aktører, sier Bakken.

Hun anser norsk redningstjeneste som helt unik.

– Den norske redningstjenesten er spesiell ved at vi koordinerer alle typer hendelser, både til sjøs, på land og i lufta. Vi samvirker med en rekke aktører både blant offentlige etater, frivillige organisasjoner og kommersielle aktører, og koordinerer bruken av de ulike ressursene som disse disponerer, sier Bakken.

I sentralene for 110, 112 og 113 har alle operatørene en knapp for en såkalt SAR-varsling. Da skrus hver av de tre sentralene på tråden, i tillegg til HRS.

– For eksempel så har brannvesenet hovedansvaret for brannulykker, men HRS kan skaffe dem helikopter eller andre nødvendige ressurser, sier Bakken.

Samarbeidet foregår med både private og offentlige aktører, og HRS benytter seg av dem som kan komme seg til den gjeldende aksjonen så fort som mulig, uavhengig av eventuelle kostnader som dukker opp.

– Trenger vi å få et helikopter ut til en hendelse så ser vi hvem som er nærmest og best egnet for den aktuelle situasjonen. De aller fleste gangene vi ringer opp de nødvendige aktørene for å få dem til å hjelpe, så sier de selvfølgelig ja, sier Bakken.

Noen av de aktuelle aktørene som kontaktes er Sivilforsvaret, Røde Kors, Kystvakten og Redningsselskapet.

Mer arbeid i fellesferien

Om sommeren er det mange som tar turen til hytter, fjellet, cruise og båt.

– Da blir det også flere redningsaksjoner på oss, sier Bakken.

Folk som er på fjelltur og har brukket ankelen, gått seg vill, eller vært uheldige på båttur er eksempler på hendelser som skjer oftere når det er sommerferie.

Redningsleder Per Hognaland kjenner på den travlere hverdagen om sommeren, og jobber med to hendelser når Solabladet er på besøk.

– Det har vært en hendelse i Nigeria, så vi holder tråden frem til vi er sikre på at nigerianske myndigheter tar ansvar. I tillegg er det en savnet turist i Røros, så vi følger også opp situasjonen der, sier Hognaland.

I operasjonsrommet er det mange flere PC-skjermer enn det er personer på jobb. Vanligvis sitter to-tre ansatte her inne, selv om de gjerne skulle vært flere. Ved en stor hendelse vil det oppbemannes.

– Vi kan se skydekke på skjermen helt til høyre, slik at vi har oversikt skyer og nedbør. Det er nyttig med tanke på å ha en indikasjon på hvordan flyforholdene kan være. Ved siden av ser vi et værkart som viser vind, sier Hognaland. Værkartet kan også vise predikert vær for tiden framover.

De neste skjermene viser et kart med ansvarsområdet til HRS med pågående hendelser og en skjematisk oversikt over dem, mens helt til venstre ligger operativ info.

En lang ansettelsesprosess

– Opplæringen er på litt over et år. Det er også diverse kurs man må gjennom, så det tar rundt et halvannet år før man kan være selvstendig redningsleder i HRS, sier Ståle Jamtli, avdelingsdirektør i HRS.

Man må også ha hatt en operativ bakgrunn før man begynner i HRS.

– Jeg hadde en operativ bakgrunn i luftforsvaret før jeg begynte her. Man må ha hatt en stilling med den typen ansvar for å være kvalifisert for å jobbe i HRS, enten i luft, på land eller på vann, sier Jamtli.

Nytt helikopterprosjekt

I etasjen over Hovedredningssentralen drives et nytt helikopterprosjekt. De gamle redningshelikoptrene skal erstattes med nye, moderne helikoptre.

– De vi brukte før har holdt lenge; helt siden 70-tallet. Teknologien har jo utviklet seg mye siden den tid, så det er en omstilling for piloter, sier Bakken.

Redningshelikoptrene har varmekameraer, som vil si at hvis de er tatt med ut for å lete etter noen, vil kameraene plukke opp temperaturer som skiller seg fra det vanlige terrenget. Man kan da se hvor et eventuelt menneske kan være, ettersom kroppstemperaturen på et menneske er høyere enn området rundt. Dette har både de gamle og de nye redningshelikopterne.

– Også er det tatt i bruk en ny form for teknologi, en slags mobilsporingssystem som kan spore telefonen til noen selv om de ikke har dekning. De fleste har jo alltid mobilen sin på seg, men det er ikke alltid man får signal. Så lenge mobiltelefonen er påskrudd, kan den spores i de nye helikoptrene, sier Bakken.

Helikoptrene har også lenger rekkevidde. De forrige helikoptrene kunne ikke fly i skyer, for eksempel, men det kan de nye. Primæroppgaven til helikoptrene er redning, og de som driver med dette er trent i forsvaret.

Bidrag fra andre aktører

Én av samvirkepartnerene til HRS er Røde Kors. 12 000 frivillige i fra Røde Kors og de andre frivillige organisasjonene i Norge er altså villige til å være med på for eksempel leteaksjoner når det trengs.

– Dette er jo mennesker som bruker egen tid og egne penger på å trene seg opp til slike oppdrag. De trener på å være klare for å rykke ut, og strekker seg alltid så langt de kan. De frivillige er en veldig viktig del av den norske redningstjenesten, sier Bakken.

HRS har også en avtale med selskapene i petroleumsindustrien om bruk av deres helikopterressurser.

– Hvis det trengs livreddende arbeid til havs, og vi ser at en av oljeplattformene er de nærmeste til hendelsesstedet, så kontakter vi dem, sier Bakken.

Sitter på mye data

– Vi er ikke mange ansatte, og vi burde kanskje vært flere for å kunne strekke oss til alle arbeidsoppgavene vi egentlig skal prøve å dekke, sier Bakken.

Etter hver aksjon skriver alle aktørene hver sin en rapport, og per nå anslår Bakken at de sitter på 100 000 rapporter.

– Vi skulle gjerne gått gjennom alle rapportene. Det er av aksjonene vi lærer hvordan vi kan gjøre ting bedre, og rapportene er av stor nytte for å lære nettopp det, sier Bakken.

«Unngå lesson re-learned» står det på skjermen inne på møterommet hos HRS.

– Vi blir satt på prøve, så lærer vi. Vi har alltid evalueringer etter de store aksjonene. Men vi har ikke stort nok mannskap til å gå gjennom de hundre tusen rapportene som vi også sitter på, sier Bakken.

Det snevre mannskapet kan også bli en utfordring når det plutselig skjer noe stort.

– Under Kielland-ulykken var det faktisk bare én person på jobb da den første meldingen kom. Skjer det noe så dramatisk så må vi selvfølgelig kalle inn flere ansatte, men man mister mye tid i den viktige oppstartsfasen, sier Bakken.

Det er jo vanligvis to eller tre personer på jobb, og HRS setter opp arbeidsturnusen til redningslederne i tråd for når det vanligvis skjer mest.