Gå til sidens hovedinnhold

Harald Olsen, 1945-2021, en stor mann

– Mitt store idol, inspirator, gode venn og onkel, Harald Olsen, har trådt ut av tiden.

Minneord

MINNEORD: Mitt store idol, inspirator, gode venn og onkel, Harald Olsen, har trådt ut av tiden. Etter lengre tids sykdom der han kjempet hardt, godt hjulpet av nærmeste familie, måtte Harald til slutt gi tapt. Da jeg utpå kvelden på søndag 23. mai fikk melding om at Harald var død sokk det i meg. Mannen som var min aller sterkeste inspirator til å ha øynene åpne i naturen, være stolt av vår lokale historie og ikke minst våge å skrive om den, han var ikke lenger. Et stort tomrom åpnet seg i meg og minnene rant på.

Da jeg som 13-14-åring, midt på 70-tallet, var på besøk hos mormor og morfar, var det alltid spennende å gå på oppdagelsesreise i rommet til onkel Harald, som hadde flyttet ut. Blant barne- og ungdomsbøker sto notatbøker fylt av observasjoner fra turer på utkikk etter fugler. Jeg elsket å lese spennende eventyr og historier fra svunne tider, så romanene i onkels bokhylle ble slukt.

Utrolig spennende var det også å studere Haralds omfattende samling av insekter og andre kryp, som enten hadde fått en nål gjennom seg eller lå i små glass og badet i formaldehyd. Et tykt herbarium var fylt av blomster, for det meste funnet i Risnes. Jeg hadde akkurat selv fått et herbarium i gave og nå ble dette ivrig tatt ut av innpakningen. Det ble snart fylte av blomster fra de samme områdene som onkel hadde hentet dem på. Inspirert av onkel begynte jeg også å kikke på fugler, en hobby som fremdeles er med meg.

Det frøet som onkel plantet hos meg, som vokste seg størst er interessen for lokalhistorie. I 1972 fylte morfar 70 år og Harald kunne presentere faren med en fantastisk grundig slektskrønike. Noen år sener kom en bok om familiens gård i Tananger. Under mine mange besøk hos mormor og morfar ble disse bøkene lest og bladd i utallige ganger. Jeg slukte alt rått og jeg kan love dere jeg strålte da konfirmasjonsgaven fra tante og onkel ble åpnet.

I flere år hadde Harald en serie artikler i Sola Bygdeblad, der han tok for seg forskjellige temaer fra Tanangers historie. Dette bidro enda mer til å vekke min interesse for stedets spennende historie. Siden har jeg forsiktig forsøkt å trå i Haralds store fotspor i så henseende. Hadde det ikke vært for onkel Harald hadde jeg nok fortsatt å samle frimerker, kulepenner, fyrstikkesker og bæreposer. I stedet har han ledet meg inn i denne fantastiske verden.

Harald var likevel så utrolig mye mer, sanger, poet, forfatter, pilegrim, foredragsholder og ellers engasjert i det meste. Det er han som har skrevet de utrolige lokalhistoriske sangene som koret Fiskarane hadde slik stor suksess med. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg stolt har kunnet si: Harald Olsen, det er onkelen min!

Harald var en god mann som brydde seg. Han har etterlatt seg en formidabel arv i form av bøker, musikk, artikler, samlinger og ikke minst minner. Harald Olsens minne vil leve vider, lenge! I sorgen går mine tanker til tante Reidunn, mine kusiner Hege og Håvard og alle barnebarna som Harald elsket over alt.

Hvil i fred gode venn!

Kommentarer til denne saken