SMÅTANKER: Bent Høie hadde knapt fullført setningen «de mest inngripende tiltakene i Norge i fredstid», før det kjentes som om vi flyttet tilbake i tid. Her skulle vi bygge og bo og klare oss selv i uoverskuelig framtid, uten barnehage, besteforeldre, svømmehall, hoppepark eller kafeer å ty til. Vi var i gang med å bygge opp vårt eget Sellanraa.

Det er mulig jeg var blant dem som gikk for hardt ut, i hvert fall med tanke på egen kapasitet, med en knappe tre måneder gammel klistermerkebaby på skulderen og en travel treåring som kom hjem fra barnehagen med dress, regnvotter og alt som hører alderen med. I tillegg måtte barnerommet ofres for hjemmekontor.

Her skulle tydeligvis ikke bare landet, men også vi, bli selvforsynte. Og det var en overraskende optimisme som rådet. Kunne det føre noe godt med seg, denne pausen fra hamsterhjulet?

Hele familien begynte å gå med matchende ulltøy, så vi var klare til å gå ut på tur til enhver tid. Kanskje skulle vi benytte anledningen til å så og plante? Vi burde ha spisskammerset fullt av mjøl og ofre plenen for potetåker. Det var nesten sånn at vi angret på å ikke ha satset på brønn i stedet for varmepumpe.

Og det var ikke bare oss, det kom jo fra et sted, denne tanken om å leve som på midten av forrige århundre. Ironisk nok var det Internett som manet til aktiviteter i kategorien «moro uten skjerm». Det var som om alle gikk i barndommen, med trolldeig, lysdrypping, naturbingo, korsstingsbroderi og det som verre er. Aller helst skulle vi gjenbruke det vi hadde hjemme. Det var en nødevendighet, for turene til butikken føltes som svømmetimene da vi skulle redde Anne-dukka opp fra bunnen av bassenget. Jeg holdt pusten hele veien til panteautomaten hvor jeg vasket hendene, og så på nytt helt til jeg var trygt forbi kassen.

Selv brukte vi gamle pappesker til å lage dukketeater og Kaptein Sabeltanns skute, vi drev med formingsaktiviteter, bakte eltefritt brød og satte surdeigsstarter.

Ute i skauen med treåringen tok jeg meg i å finne en seljekvist og fikk flashback til hjemmesnekra fløyter og neglerotsbetennelser – og jeg syntes det var fint. Vi kjørte felles lunsj klokka 12 og frukt klokka tre. Det var som om vi drev et vestlandsk gårdsbruk på midten av forrige århundre, bare at vi ikke produserte noe. Dagene kretset rundt måltidene – det var rett før vi la inn nons og mellemat.

I fem dager.

Det var vel rundt dag seks at jeg begynte å kjenne det. Da hadde naturbingoen kun ført med seg trass og hundebæsj på turbuksa, det var full streik på barneyogaen og formingsaktivitetene fikk jeg høyt blodtrykk av. Omtrent samtidig med at surdeigen boblet over kanten på Norgesglasset måtte jeg et ærend til nåtiden. Jeg skulle signere noe i banken, i nettbanken. Du har ikke kjent på hetetokter før du får problemer med BankID ikledd fullt ullundertøy.

Det kriblet i kroppen av rastløshet og lettere klaustrofobi. Jeg kjente mitt egentlige jeg ta over for både dugnadsånd og det sakte, grønne liv. Jeg savnet take-away-latte og egentid.

Det friske, bergansuniformerte turfolket som beveget seg i lydig tospann på turstien utenfor vinduet ble i mine øyne til de rødkledde slavedamene fra dystopiske «A Handmaids Tale». Og var det ikke vel mye latter og godt humør fra «kommandanten» som kunne ta med seg kaffekoppen og lukke døra der inne på hjemmekontoret? Jeg begynte å tenke på en podkast jeg hørte om at grønn politikk i realiteten er ganske ufeministisk.

Nå, på den fjerde uka er jeg fortsatt med på dugnaden, men jeg har meldt meg ut av samtlige Facebook-grupper med tips og råd til småbarnsforeldre, tatt av meg ulltøyet, destruert surdeigsbomba, tatt fram Hatting-rundstykker fra frysen og tilkalt Brannmann Sam litt for ofte. Jeg har slått meg til ro med at det er lov å legge lista litt lavere.

Og samme hvor lenge dette varer kommer det ikke trolldeig på bordet hos oss.

God påske og god dugnad videre!