Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I Stavanger Aftenblad kunne vi 19. januar 1935 lese følgende nekrolog: «I en alder av 68 år er fru Grethe Sandvig, født Torkildsen, avgått med døden stille og rolig etter lengre tids sykelighet. Fru Sandvig var født i Tananger som datter av den for lengst avdøde Tananger-los Torkild Torkildsen og hadde bodd derute hele sitt liv. Hun var gift med den kjente Tanangermann Ingebret G. Sandvig, som overlever henne. Hun var interessert i filantropisk arbeid og var særlig et virksomt medlem av Gamlehjemsforeningen. Hun efterlater minnet om et godt og varmhjertet menneske».
To år tidligere hadde ektemannen Ingebret Gudmundsen Sandvig sluttet i jobben som den fjerde poståpner i Tananger, en jobb han hadde hatt siden 1920. Ingebret hadde endatil vært med å starte Tananger Bilselskap i 1925. Han første kone var Asseline Olsdatter, enke etter Gabriel G. Monsen, «Litle Gabriel». Ingebret hadde startet opp i Tananger som krambugutt hos Monsen, før han ble poståpner. Etter at Asseline døde i 1916, giftet han seg med Grethe, som selv var enke. Først i 1948 døde også Ingebret, hele 85 år gammel. To personer som alle i Tananger på den tiden kjente godt, og hadde bare gode ting å si om.
Postkontoret på den tiden lå i det lille hvite huset rett vest av Hummeren hotell. I 1998–2000 avfotograferte og registrerte medlemmer av Tanangers Minne alle gravstøttene på Tananger kirkegård. Besøker man kirkegården i dag, med disse listene i hånd, vil man oppdage at en mengde gravstøtter er fjernet. Det siste minnet etter personer som tidligere var kjære og respekterte beboere i Tananger er borte, som støttene etter Grethe og Ingebret Sandvig. På stedet hvor støttene sto vokser det i dag bare grønt gress.
Når en gravstøtte har stått i 20 år vil nemlig den som er gravstøttens «eier», vedkommende som er «fester» for graven, få et tilbud om å fornye leien for gravstedet. Dersom fester ikke betaler, blir gravsteinen fjernet og graven slettet. Steinen blir ofte knust i et pukkverk eller gjenbrukt som billig alternativ.
Det kan virke som om at Tananger menighet og kirkevergen i Sola ser på den verneverdige og prektige trekirken vår med samme syn som praksisen rundt gamle gravstøtter. De mener kirken har gått ut på dato, og håper at ingen vil være «fester» for den. Det er i år nemlig nøyaktig 20 år siden den nye kirken ble vigslet, så nå mener de tydeligvis at festet er over for den gamle, og tiden er moden for å fjerne bygget.
Som en mengde andre Tanangerbuer ble jeg døpt i det gamle kapellet. Her ble jeg konfirmert og gift, og når tiden er moden skulle jeg gjerne også blitt begravd herfra. Hendelser som dette gir oss minner for livet, som gjerne dukker opp når man besøker kirkegården eller ganske enkelt kjører forbi kirkebygget.
Kirkevergen, i samråd med menigheten, velger nå å la kirkebygget forfalle, trolig i et håp om at det dermed skal bli lettere å få rivningstillatelse. Man hadde nok også håpet at dette ikke skulle få noen oppmerksomhet. Men det er riktig mange i Tananger som har et dypt ønske om at det gamle kirkebygget skal bli tatt vare på. Hvorfor lar Sola kommune kirkevergen unnlate å passe på dette verneverdige bygget? De har muligheter for å legge press, for å tvinge frem et vedlikehold av bygget.
For noen år siden fikk Sola kommune en egen «Kommunedelplan for kulturminner Sola 2017-2027». Her kan vi lese om SEFRAK registrerte bygg (Sekretariatet For Registrering Av Faste Kulturminne i Noreg) i Sola: «Svært mange SEFRAK-bygninger har blitt vesentlig transformert eller revet som følge av at det har vært liten oppmerksomhet rundt verdien av disse bygningene».
Her er Sola kommune i en særstilling i Norge, idet kommunen har tillatt eller ignorert ødeleggelsen av særdeles mange SEFRAK bygninger og SEFRAK miljøer.
Videre står det: «Tananger har betydning som kilde til historien fra den tidlige perioden i tettstedets utvikling, der det finnes få eller ingen skriftlige kilder. Kulturminnet har hatt og kan fortsatt ha stor betydning som ressurs for lokal utvikling og verdiskaping i museal sammenheng, og i forbindelse med næringsutvikling, turisme og reiseliv».
I delplanens oversikten over: «Viktige enkeltbygninger i og nært kulturmiljøet» finner vi nettopp: «Tananger gamle kirke (listeført)».
Vi leser videre i delplanen: «Den største utfordringen for Tananger vil være å bevare kulturhistoriske verdier samtidig som tettstedet skal utvikles videre som lokalsenter». Her er ikke Tananger kapell et hinder, da bygget ligger på et sted hvor det ikke skal komme annen utbygging.
Sole kommune har et selvstendig ansvar for å verne lokalt viktige kulturminner etter plan- og bygningsloven. De kan vedta hensynssoner og egne kommunedelplaner for kulturminnevern, som nevnt over. I tillegg har kommunene myndighet etter flere særlover rundt kulturminner, økonomisk ansvar for vedlikehold av kirker og kirkegårder.
Tananger kapell er ikke fredet, men listeført. Det betyr at bygget absolutt er verneverdig, men riksantikvaren trenger et lite skubb for å verne bygget. For Tanangers del er det viktigste nå at vi alle stiller opp som «festere» for bygget. Vi må høylytt gi beskjed om at vi ikke kan tillate at dette meget historiske og kjære bygget blir revet.
– Kyrkja er ein del av historia til Tananger. Det er ikkje så mykje att av historiske bygningar i kommunen vår
– Få opp øynene!
Sterke protester mot rivingsplaner av dette kapellet. Slik svarer fylkesdirektøren
Rivningsvedtak for Tananger kapell: – De får ikke ta kirken vår fra oss
Diskuterte riving av Tananger kapell: – Jeg har en følelse av at det ikke er rett