Japansk drivtang ble første gang funnet på Sørlandet i 1985, og har siden da spredd seg langs hele kysten av Sør-Norge og opp til Sognefjorden. Den finnes også i stort monn her i kommunen. Tar man turen langs turstien og over til Hestholmen ser man at den dekker store deler av vannet. Den er lett å kjenne igjen med sine mange lysebrune flyteblærer som sørger for at busken står oppreist i vannet.

Ifølge Havforskningsinstituttet er den hjemmehørende i Kina og Japan, men kom til Europa sammen med importerte østers. Siden har den blitt her og formert seg kraftig. Japansk drivtang regnes som en invasiv art, det vil si den vurderes som skadelig for nye økosystemer den etablerer seg i. I Norge er den svartelistet sammen med amerikansk hummer.

Den vokser i rekordfart med en gang sollyset er sterkt nok om våren. Da skyter den ut flere tynne grener fra stilken. Busken kan bli opptil to meter lang og kan skygge for tangarter som vokser rundt. Japansk drivtang har i tillegg mange små flyteblærer som gjør at busken står oppreist i vannet og flyter i vannskorpa der det er mest sollys. Den har dermed et stort konkurransefortrinn for sollys sammenlignet med blæretang og sagtang.

Veldig mange av våre tang- og tarearter kan spises, men japansk drivtang er ikke en av dem. Ifølge miljøorganisasjonen Sabima som jobber for å stanse tapet av naturmangfold, utgjør den japanske drivtangen en stor økologisk risiko. I et Facebook-innlegg i sommer råder organisasjonen folk til å røske den opp og kaste den langt opp på land.

– Den tar over plassen til arter langs norskekysten og utkonkurrerer blant annet blæretang, ålegress og sukkertare. Denne blindpassasjeren er svært vanskelig å bli kvitt, og i England har tiltak for å bli kvitt den vist å være nytteløst. Så hva kan vi gjøre for å hindre spredning? KAST DEN LANGT PÅ LAND! Ser du japansk drivtang kan du hjelpe til ved å røske den opp og kaste den langt inn på land, skriver organisasjonen.