Javel. I morgen fyller jeg år, og ettersom jeg er i den heldige posisjon å ha lov til å skrive (nesten) hva som helst her i denne spalten, benytter jeg anledningen til å gjøre det klinkende klart hva jeg ønsker meg, og hva jeg ikke ønsker meg.

Jeg ønsker meg absolutt ikke en helflaske tran, slik en kamerat skjenket meg i fjor. Denne grusomt stinkende fiskedrikken har stått trygt plantet i kjøleskapet siden den gang. Snakk om å kaste penger i søppelet. Dersom jeg absolutt føler for å være ekstra sunn, erstatter jeg heller det siste glasset med Cola med litt vann fra springen.

Jeg ønsker meg heller ikke irriterende upersonlige ting som er blitt kjøpt inn på Shell Kvernevik eller Kiwi på veien bort. Joda, det er for så vidt ganske godt med Sfinx, men jeg tar heller imot en god klem og noen gode ord. De 79,50 du sparer, kan du bruke til å spandere en kebab på meg en gang, så får vi oss et godt måltid og en opplevelse sammen i stedet.

Dersom du likevel ser deg nødt til å handle inn presang på en dagligvarebutikk, er det alltid morsomt om du treffer på kornet når det kommer til hva jeg faktisk setter pris på. Glasscola og Smash er gøy for ganen, toalettpapir og AA-batterier kan jeg derimot handle inn selv. Å gi meg Pepsi vil bli ansett som ærekrenkelse, og vil følgelig bli respondert med buksevann og utestengelse fra selskap.

Men hva skal man finne på da? De mest minneverdige presangene jeg har fått i mitt liv, er ting som presanggiveren har laget selv. Jeg husker ennå den koselige pakken som lå i postkassen og ventet på meg, et pliktoppfyllende avisbud, den gang Aftenbladet ble delt ut av underbetalte smågutter i stedet for utskjelte postbud. Det var vanlig å gi en liten slant penger til avisgutten rundt juletider, (og de som glemte det ut, fikk seg nok en vekker da jeg tidlig hver julaften sto opp ekstra tidlig for å få tid til å dandere hver avis med en sløyfe og en maskinskrevet lapp med personlig julehilsen, utspekulert som jeg var), men i denne postkassen lå det ikke en sedvanlig konvolutt. En stor pakke addressert til «avisbudet» ble lagt under juletreet, og samme kveld var overraskelsen stor da jeg pakket ut et par hjemmestrikkede selbuvotter.

Riktignok var vottene i størrelsen grizzlybjørn, men etter noen år med pubertet ble de passelige nok. Tanken på at en for meg helt fremmed brukte tid på å strikke votter til et hutrende avisbud, varmer meg ennå. Rett og slett en god presang.

Men hvis du ikke har tid eller kompetanse til å strikke votter til meg, kan du alltids kjøpe et brettspill ...Ǿ