Nyheten om at en matgrossist forbeholdt næringsdrivende har flyttet til kommunen, fikk meg til å sende følgende sms til min mor, en helt vanlig torsdag formiddag; «Hei. Hva kjøpte du egentlig på Tybring-Gjedde?».
Heldigvis kjenner hun meg godt nok til ikke å reagere på å få dette spørsmålet, omlag tyve år etter at hun lot meg bli sittende igjen i baksetet av den hvite BMW-en med spoiler og fargerike striper på sidene. Jeg innbiller meg at motoren gikk på tomgang. Typisk 80-tallet.
«Tull og tøys og ingenting», er svaret jeg får. Jasså ja, så det er fremdeles hemmelig. Interessant.
I lunsjen viser det seg at min noenlunde jevngamle kollega har samme forhold til denne my(s)tiske bedriften  som meg. Han forteller at det var liv i leiren da moren og faren kom hjem fra kjøreturen til Forus. Ingen av barna i familien fikk bli med, de fikk ikke engang sitte i bilen de, men han mener at foreldrene typisk hadde med seg stiftemaskiner og annen spennende kontorrekvisita tilbake.
Det går opp for meg at også vi hadde uvanlig mange og store esker med stifter liggende hjemme, uten at vi hadde en grunn til å drive spesielt mye med stifting i min familie. Store kvanta ... Jeg ser for meg enorme esker med fryste karbonader og amerikansk blanding i fryesboksen, neppe fra Tybring-Gjedde, men likevel, typisk 80-tallet.
Jeg gir meg ikke, og sender en ny sms til mor, hvor jeg nærmer meg besettelsens kjerne. Jeg spør hvorfor jeg ikke fikk bli med inn i butikken. «Jeg vet ikke, men det er det eneste jeg husker. Det og at du måtte ha momsnummer for å få kort. Tybring-Gjedde var stort på 80-tallet», skriver mor. Vel, i konkurranse med Tupper Ware, kabaret (vi snakker aspikk og igjen amerikansk blanding), sjekkhefter og porselensmaling med gullklumper, velger jeg å tenke at alt er relativt. Relativt typisk 80-tallet.
Jeg gir opp mor og ringer far og advarer om at jeg kommer til å stille ham et rart spørsmål. «Jeg husker Tybring-Gjedde ja, men hvorfor husker DU det?» er hans reaksjon.
Jeg svarer som sant er, at jeg vil til bunns i hvorfor jeg ble utelatt fra dette hemmelig universet. Far husker bare at de solgte «kopper og kar og dorull i store kvanta», og høres både fortvilet og lei seg ut når jeg spør hvorfor jeg ikke fikk bli med inn i butikken. Jeg skynder meg å si at det var vanlig praksis at foreldre lot barna bli hjemme alene eller i bilen på 80-tallet, sånn gjorde de det på Madla også. Ikke noe særlig hjelp i far heller, altså.
I desperasjon sender jeg til slutt en mail til min tante, den av dem som har orden i sysakene. Som forventet husker hun en del både om vareutvalg og regler på Tybring-Gjedde. Hun husker at de hadde både kaffe, diverse matvarer, leker, kontorrekvisita, camping utstyr osv., og avslører at hun har kjøpt mange av julegavene på 80-tallet der. Barn forbudt-regelen har hun ikke hørt om, men mener på sin side at unger fikk bli med ifølge med foreldrene.
Til tross for at jeg hverken kan se for meg at jeg eller min kollega var særlig slemme barn, begynner jeg å tro at sjefen har rett når hun påstår at dette er noe våre foreldre har funnet på for å slippe å dra oss med på handletur.
Moralen må bli et tips til alle foreldre, enten de ikke vil ha med barna sine, eller om det fremdeles skulle finnes barnefiendtlige forretninger: Ikke fortell ungene hvor dere skal; sjansen for at de fantaserer om nettopp denne butikken i tyve år fremover er absolutt til stede.