Det er noe blankt og fint med et nytt år som gjør at jeg starter friskt.
Vekk med høstens mørkedepping, julens fråtsing og framtidsfundering.

Framtida er her og nå.

Det er noe håndfast i å skifte dato. Plutselig skiver vi 2010, men det tar meg vanligvis et godt stykke ut i januar, kanskje til og med februar, før jeg venner meg til å skrive den nye datoen.

Og så skifter vi tiår. Vekk med jomfrutotusenårene, og inn i framtiden.

Nå skal vi egentlig fly rundt i svevebiler, spise piller i stedet for mat og lære gjennom elektroder som kobler hodet vårt til datasmaskiner mens vi sover.

Men fremdeles spiser vi poteter og kjører klimauvennlige biler og det føles ikke så lenge siden jeg stod på et tak i snøværet (ja det var også en hvit jul) og ønsket år 2000 velkommen full av forventninger, forhåpninger og framtidsdrømmer.

Og jeg må jo innrømme at det har skjedd en del med meg de siste ti årene. Fått kjæreste, dumpet kjæreste, fått en ny, dumpet en ny, fått samboer, hus, stasjonsvogn og barn.

For det vi egentlig bryr oss om. Drit i klima og
datamaskiner.

Men mer voksen? Jeg er ikke helt sikker. Kalenderen sier det. Massene sier det.

Her om dagen intervjua jeg en 68-åring. Han var mann, bestefar, kristen, bonde, avholds, gift. Men gammel?

Jeg vil påstå nei.

På tvers av alder, bakgrunn, kjønn, yrke, sivilstand, så var vi på nett. Og vi var samt enige om at vi var akkurat like gamle.

Kanskje det er det mine gamle, så gamle foreldre mener når de forteller meg at de føler seg like unge i dag som før jeg og søsknene mine ble født?

Men dette nyttåret, 2010, har fått en annen lyd i mine ører. Og det er framtiden som ringer.

2010 for meg handler om å passe på at det blir både et 2020, et 2030 og et 2040 for min sønn. Sånn at han også skal slippe å spise piller og fly i biler og bli gammel, men føle seg ung.

Og så skal jeg sitte i en gyngestol og fortelle om gamledager til barnebarna mine.