Jeg er ikke typen som har for vane å være tidlig ute med noen ting som helst, men i år ble det nå slik med julen. Mens mange i disse dager har det travelt med å kjøpe og pakke inn de siste julegavene, er kofferten den eneste som gjenstår å pakke for meg.
Gavene er delt ut, pakket opp og pakket ned igjen. Iallefall de fleste. Selv om jeg hadde ønsket meg både strykejern og håndmikser, starter ikke det nye og bedre livet mitt, med glatte bluser og eggedosisvisping, før på nyåret. Så de har det fint i esken på kottet enn så lenge. Det eneste jeg tar med meg er vårklær, en bok og min vakre, nye Ipod (som min mor pent måtte bla opp noen ekstra hundrelapper for å få i riktig farge).   
Tirsdag morgen vender jeg snuten mot Malta for å tilbringe juledagene med min bror og hans meksikanske kjæreste. Jeg har vært på Malta en gang tidligere, på språkreise sammen med tre venninner i 1999. Jeg husker ikke stort annet enn at jeg la på meg syv kilo etter daglige besøk på Burger King, at de hadde sigarettautomater, og at jeg var dårligere i engelsk da jeg dro hjem enn da jeg ankom øya. Målet for den reisen var å stifte flest mulig internasjonale bekjentskap. Aller best husker jeg verdens høyeste hollender. Vår samtale begrenset seg til «nice weather down here», før han fint måtte bøye seg i 90 graders vinkel og kysse meg, mens Lou Begas «Mambo number 5» duret i bakgrunnen. Holland - check - takk for deres bidrag. Jeg gjør regning med at familiefeiring som 26-åring blir noe annerledes enn den første utenlandsreisen alene som 16-åring, og ønsker meg ingen hollender til jul.
 Selv om det føles noe vemodig å stikke fra den første hvite julen i Stavanger på 13 år, er jeg sikker på at dette i det minste blir en julefeiring som jeg kommer til å huske. Den julen jeg husker best til nå i mitt liv, er den gang familien fikk en overraskelse ingen hadde ventet seg. Jeg var vel rundt fjorten, og det var på den tiden vi mente det fremdeles var trygt å gå fra ytterdøren ulåst på Randaberg. Familien tok den årlige turen i kirken for å snylte til oss litt julestemning, og da vi kom hjem igjen hadde vi fått uventet besøk. Ved siden av juletreet satt en helt ukjent bestemor, i rullestol og med en pose sandkaker i fanget. «God jul, god jul» sa hun som alt var i skjønneste orden, før hun duppet litt av i stolen. Selv om det var fristende å tro at noen hadde donert en helt vaskeekte bestemor til oss i julegave, fattet vi raskt mistanke om at det ikke var tilfelle. Etter mye om og men, midt i pinnekjøttforberedelser, sikringer som gikk og med sølvguttene i fistel i bakgrunnen, klarte min mor å lokke frem navnet på aldershjemmet hvor «bestemor» holdt til. Den stakkars taxisjåføren suste tilbake og fikk levert bestemoren til riktig adresse - og det ble jul det året også.
Siden gavene allerede er pakket opp, pinnekjøttet fortært, og jeg ikke fikk mandelen i år heller, håper jeg at det skjer noe minst like minneverdig på julaften i år også. Ḟ