De siste to månedene har bestått av ekstreme mengder brettspillspilling. Som Solabladets selvutnevnte brettspillekspert, har jeg spilt igjennom cirka 30 nye brettspill. Resultatet har blitt to tester som tar for seg henholdsvis spillene for de yngste (på trykk i sist utgave) og spillene for de litt eldre (kommer på trykk torsdag). I løpet av testperioden har jeg fått hjelp av svært mange venner, bekjente og familiemedlemmer.

Spesielt når det gjaldt testing av barnespillene, kom det godt med å være onkel til åtte. Sammen med nevø og nieser har jeg pantet tomflasker, jaktet på rømte dyr i dyrehagen, balansert pinnsvinpigger i et sirkustrapes, tegnet og gjettet. Og selv om småbarna ikke har forutsetninger til å komme med veloverveide analyser av spilldynamikk og komponentkvalitet, så sier smilene og barnelatteren mer enn flerfoldige ord. Det er ingen grunn til å tro at andreklassingen Tobias lyver, når han sier at han er svært fornøyd med et spill.

Men det kan være at det egentlig ikke er selve spillet som trigger barnas smilebånd. Som min svoger reflektert påpekte, kan det være vanskelig å vite hvorvidt det er spillet i seg selv som er så fantastisk. Kanskje er det rett og slett det at både onkel og tante - to voksne - tar seg god tid til å sitte ned, forklare, spille, le og lytte, som gjør spillet så magisk for de små?

Kanskje er det slik at følelsen barna får av at de voksne ønsker å være på deres nivå, at de voksne vil leke med dem på deres premisser, at de vil spille et brettspill for og med dem, er så herlig at det egentlig ikke har så mye betydning om spillet er knakende godt eller ei?

For er det ikke slik at vi nå i adventstida (eller i førjulstida om du er en kverulant humanetiker) har en tendens til å stresse av gårde fra juleavslutning til juletrefest til juleshopping før vi skynder oss hjem for å skålde mandler for å gjøre klart til bakingen av de sju sortene som må i hus fortest mulig?

Jeg tror at vi alle sammen, om vi er gamle eller unge, om vi har småbarn eller ei, har godt av å «roa cellå», la julefreden synke inn og ikke engste oss over at julerengjøringen langt fra er ferdig, at alle presangene ikke er handlet inn og at hvit jul også i år ser ut til å være en utopi. Så kan vi heller bruke kreftene og ikke minst tiden, på å være sammen med de vi er glade i.

God jul!