Den siste tiden har jeg registrert på skrytested nummer én, Facebook, at flere stolt kan fortelle at julegavehandelen allerede er unnagjort. Kommentarene fra deres fortvilede og avensjuke venner om hvor mange gaver de har igjen å kjøpe strømmer på, for slikt er som kjent både samlende og engasjerende. For meg er det interessant at noen lar seg stresse av slikt. Jeg var faktisk ikke klar over at dette var et av livets mange kappløp.

Personlig er  jeg blant dem som ikke finner det å kjøpe julegaver slitsomt i det hele tatt. For det første involverer det kjøping, som jeg er tilhenger av, og for det andre legger jeg ikke så grusomt mye prestisje i det.

Egentlig kunne jeg ha kjøpt inn et femårslager med halvdårlige krimbøker, sorte sokker i størrelse 43, røde satengtruser, Rosendahlglass og -skåler, dusjsåper, deodoranter, kubbelys, servietter og actionfilmer. Hadde jeg vært en mer holden dame hadde jeg nok gjort nettopp det,  selv om min familie da ville ha funnet ting under treet som de ville ha mistenkt at var kjøpt med rød prislapp, men okke som.

Selvsagt vil jeg at «de jeg er glad i» skal få noe de blir glade for. Problemet er bare at jeg er så grusomt dårlig til å klekke ut hva folk faktisk trenger, som de ikke har tenkt på selv. Så langt tilbake jeg kan huske har aldri noen ansikter lyst opp av glede  når de pakker opp en gave fra meg på julekvelden. Jeg har derfor resignert, og følger familiens kjedelige standardønsker.  

Som politisk korrekt student prøvde jeg meg riktig nok en jul på det miljøvennlige og trendy tipset om å gi opplevelser i gave. Det skal sies at det ikke var den mest originale opplevelsen, men min mor fikk altså teaterbilletter. Hun takket høflig og forsøkte i det minste å se begeistret ut, men det endte med at hun gikk på et teaterstykke hun slett ikke hadde lyst til å se, dagen før gavekortet gikk ut på dato. Det samme året fikk min far gleden av å gi en geit til en familie i Afrika. Han syntes i det minste at det var festligere enn en fempakning med sorte sokker, men høylydt latter var ikke akkurat den reaksjonen den bevisste studinen var ute etter.

I år ser jeg at de har tatt helt av med bistandsgavene, og det er langt ifra bare symbolske geiter man kan legge under juletreet. Alt fra høner, robuste såkorn, en håndfull jord, møkkaovner, flomsikrede hus, myggnettinger, gitarer, solcellepanel og 1500 kondomer til befolkningen i Laos, kan man gi på vegne av sine kjære.

Det siste reagerte jeg mest på. Jeg er for bistand, imot Aids og all dens styggedom, det er ikke det. Jeg har også kommet over den fasen hvor det var enten flaut eller morsomt med prevensjonsmidler.  Jeg skjønner også at det er symbolsk, og at det ikke er en enkeltperson som høytidelig får overrakt en 1500-pakningen med jordbærsmak.

Det er vel heller det at jeg ikke er helt komfortabel med tanken på at min far, farmor, tante eller noen av de andre skal ringe meg og si: «Tusen takk for de fine kondomene jeg fikk lov til å gi til den familien i Laos til jul, Line».

Summa summarum; det blir sokker i år også, far!