Noen ganger vrir jeg hjernen det jeg orker for å presse ut nok av dem til å fylle ut en spalte, andre ganger må jeg kynisk og hjerteløst viske dem bort for å få plass til alt det andre vi så gjerne vil at dere lesere skal få glede av på avissidene.

De fleste ordene er enkle og greie å forholde seg til. Men av og til dukker de opp. Nøttene. De vanskelige ordene som kan få frem diskusjonen i redaksjonen. Selvfølgelig kan det meste løses ved å slå opp i en ordbok eller sjekke Språkrådets nettsider, men det ligger ikke i genene mine å følge strømmen uten å reflektere først. Å slå direkte opp i ordboka uten en liten diskusjon internt i redaksjonen, er rett og slett for kjedelig.

Dermed dukker den opp; småkjeklingen om hvorvidt sørvis skrives service eller ei, om koblingspedalen i bilen skrives clutch eller kløtsj, eller om en skal skrive skyggelue, selv om intervjuobjektet selv omtalte hodeplagget som en caps. Eller kaps. Det er lov å skrive begge deler.

Og det er ofte slik at språkreglene tillater flere forskjellige løsninger. Dermed vinner ingen kranglene. Vi kan skrive både champignon og sjampinjong. Verken kan skrives med eller uten h i begynnelsen. Det spørs bare hvor konservative vi ønsker å være. Andre ganger synes det å være helt tilfeldig hva man velger. Adverbet såpass kan skrives med eller uten mellomrom. Så pass burde en jo vite.

Andre ganger er det ikke rom for slingring. Preposisjonen ifølge skrives i ett ord, «dessverre» skrives akkurat slik og det er faktisk ganske stor forskjell på preposisjonene ovenfor og overfor. Dessuten har altfor få dessverre fått med seg at adverbet altfor skrives i ett ord, mens en må dele opp i to ord når en skal berette hvor mange som er «til stede» på et arrangement. Tilstede står riktignok i ordboka, men da er det et foreldet verb som betyr å tillate.

Den kanskje vanligste språkfeilen nå for tiden er for øvrig særskriving, eller orddeling som det også kalles. Anglofile skribenter deler opp ordene fordi word og andre skriveprogrammer spytter røde streker etter deg fordi du skriver lange vanskelige sammensatte ord på den rette måten. Nemlig sammensatt. Det heter ikke kulturhus tak, men kulturhustak. Og ananas biter ikke, slik du kanskje skulle tro etter å tatt en runde i hyllene på Kiwi eller Rimi. Ananasbiter er snille som bare det, faktisk.

En annen kilde til språklig forvirring er ordet fjær. Det bøyes annerledes i henhold til betydningen. Jeg priser meg lykkelig for at jeg ennå ikke har vært nødt til å skrive en artikkel om fjærkledde fugler som ligger på madrasser laget av springfjærer i fjæra.